Studentleilighet

09.30 låser vi døren til Via del Corallo 4 hvor Lars, Christian, Camilla, Marianne, Harald og jeg bor. Buss 40 eller 64 stopper ved Chiesa Nuova hvor vi går på, før den videre fletter seg inn igjen i det tydelig gjennomførbare kaotiske trafikkmønsteret som preger byen forbi Piazza Venezia og oppover den brosteinsbelagte Via Nazionale. Hvor det nå, med musikk på øret, fra bussvinduet virker like fredelig, like beroligende å se menneskemassene, de små bilene, politikerne som beskyttes av et stupid antall politimenn, avisbodene, de proppfulle utestedene og gatemusikantene som å se snøen falle hjemme om vinteren.

Fra Kant til tråbil
Fire kvartaler nord for sentralbanestasjonen ligger skolen vår. Foreleserne våre er Anders, en litteraturviter, og Are som kan sies å være en filosof. Vi er fjorten elever i klassen. I dag foreleses det fra den blå boken. Vi leser tekster av Immanuel Kant. Jeg mener han må ha vært en kompleks, kreativ type. Litt ute i økten mister jeg fokus og tankene vandrer i andre retninger. Jeg lurer på hvorfor jeg er her, og hvordan jeg har havnet her. Jeg tenker på alle nye bekjente og hvorfor det nettopp er våre veier som krysser hverandre her i Italia. Spørsmålene er kanskje vanskelige å svare på. Jeg trenger nødvendigvis ikke svare heller. Det er bare hverdagsfilosofi. Så istedenfor, når timen omsider er over, spaserer vi oppover gatene mot Villa Borghese. Leiv, en venn fra klassen, finner det svært fascinerende å se på alle som sykler med tråbiler. Dermed tråkker vi resten av formiddagen i disse bilene rundt i hele parken, strålende fornøyde, med brede smil, slike man ser i fjernsynsreklamer for tannkrem.

Den italienske sjela
21.05. På Da Francesco, romernes pizzeria, treffer jeg Kaja. Restauranten befinner seg ni skritt til høyre fra døren til vår leilighet. Kaja har vært i denne byen lenge nok til å vite alt en trenger å vite om den. Over en flaske vin, klassisk pizza margherita og fettucinepasta med blå ost, forteller Kaja at italienere er bortskjemte. De snakker ikke engelsk fordi de i grunnen ikke behøver språket. Og det igjen fordi de ikke trenger å dra utenlands for å feriere. Det er Italia, også det som er utenfor. De tråkker inn gassen med sko fra Prada i sine Fiat 500 forbi Colosseum og Piazza San Pietro til restauranter hvor de koser seg med mat fra et av verdens beste kjøkkener. De står på ski i Dolomittene, de nyter strandlivet på Amalfikysten, Milano og Roma koker over når fotballens verdensstjerner åpner byderbyene. Med en glød i kinnene, og greskitaliensk veiving med hender, forteller hun meg dette, og jeg forstår henne.

Tanker i natten
04.30 er det ikke et menneske ved Trevifontenen. Utenom meg. Og rundt meg er fontenen, vannet, mynter, søppel fra amerikanere på europaturnè, romerske hus, visne roser og ensomhet, stillhet, våkenhet blant millioner av sovende. Jeg er på en av mine regelmessige vandringer om natten. Netter som denne har jeg ikke noe behov for å sove. Jeg har behov for å være alene. Om ikke annet enn en time eller kanskje to. Jeg er glad i slikt. For det er et pusterom. Og tid for å mimre. Mimre over storbyen og storbymenneskene, og vi fjorten blant dem. Turen til Gianicolo hvor vi kastet frisbee og konkurrerte i botcha, turen til Sperlonga hvor vi badet i både sanden og Middelhavet, turen til Firenze og Ufficigalleriet, spaserturene i Trastevere, den mest pittoreske av Romas landsbyer. Jeg er heldig. Jeg er glad. Og ydmyk.

Urban jungel
Jeg skriver dette reisebrevet på en vinbar ikke langt fra Piazza Navona. Klokken viser 17.02. Det er en regntung dag, og første dag med torden. Allikevel lever denne urbane jungelen. Eldre italienske menn i skreddersydde dresser kjører scooterne sine, blant turister med gatekart og paraplyer i alle typer farger, blant politikere og diplomater med mørke solbriller de faktisk ikke har noe behov for på dager som denne, blant iskremelskere og romerske innbyggere som handler tomater, tørket sopp og andre råvarer på Campo De Fiori. Denne byen er det vi kaller hjemme. Det er hardt å beskrive følelsen av å være her, følelsen av å bo her. På den andre siden, hva er følelser? Vi er ikke kommet så langt ut i pensum ennå. Vi lærer fremdeles om de filosofer som foretrekker fornuften. Jeg legger fra meg blyanten nå.