- Jeg har drevet med musikk helt siden jeg var liten. Vi var ti søsken som vokste opp i Skrindsrud, der seks av oss spilte. En stund delte tre av oss på toraderen samtidig. Jeg skjønner ikke at foreldrene våre holdt ut, smiler Hallvard Skrindsrud. Musikken har vært med han så lenge han kan huske, han er derfor ikke helt sikker på når han først begynte å spille, men den første spillejobben husker han godt:
- Faren min skulle spille opp til dans i bryllup, men mannen han skulle spille sammen med dukket ikke opp. Moren min foreslo at jeg skulle være med i stedet, men faren min mente jeg var for liten. Allikevel endte det til slutt med at jeg og faren min spilte sammen, men klokka halv tre på natta var jeg så trøtt at jeg måtte gå hjem. Da dette skjedde var jeg rundt ni år gammel, forteller Skrindsrud.

Begynte tidlig
Skrindsrud kommer fra en musikalsk familie. Han har lært mye av både faren Knut Skrindsrud, bestefaren Kristian Tollefsrud og onkelen Johan Skrindsrud, men mest har han nok allikevel lært av faren:
- Foreldrene våre lot oss alltid spille da vi var små. Faren vår lærte oss mye. Han var tålmodig, men dersom vi ble for ivrige og spilte feil, fikk vi fort felebuen i hodet, ler han.
- Jeg begynte som sagt med å spille torader, men da broren min kjøpte femrader, ble den lagt på hylla. Sjøl kjøpte jeg mitt første trekkspill da jeg var 14 år gammel, meddeler Skrindsrud.
Skrindsrud er en allsidig mann; ikke bare spiller han trekkspill og torader, han trakterer også hardingfela. Tidlig lot han seg imponere av instrumentet, men han begynte ikke å spille sjøl før han var ungdom.

Ga seg ikke
Da anleggsarbeideren Skrindsrud var 22 år gammel, måtte han til tross for sin spilleglede legge instrumentene på hylla en stund, grunnet en arbeidsulykke. Ulykken krevde deler av fingertuppene. Han kuttet ut all spillingen en stund på grunn av dette, men brødrene fikk ham til å begynne igjen:
- Jeg ga nesten opp musikken, men er veldig glad for at brødrene mine fikk meg til å fortsette. Det gikk jo tross alt bra, sier Skrindsrud.
Det er flere enn Skrindsrud sjøl som er glad for at han ikke ga opp musikkarrieren. Han har nemlig vært en viktig person for lokal musikktradisjon her i Valdres.

Æresmedlem
I 1965 var han med på å starte Vårflaumen spel- og dansarlag. De første fire årene var han formann, men han har også seinere vært aktiv i laget. I 1991 ble han utnevnt til æresmedlem.
Mange kjenner også Skrindsrud fra Valdres Gamaldansorkester, som han sjøl var med på å starte. Han trives godt med denne gjengen, men på grunn av helsa må han nå allikevel trekke seg tilbake.
- Jeg synes det er trist, men til slutt måtte jeg bare bestemme meg for det. Det var veldig viktig for meg at ikke gruppa skulle gå i oppløsning på grunn av meg. Jeg måtte derfor passe på å finne noen som kunne ta min plass; Ingunn Bjørgo og Bente Midtsveen, forteller Skrindsrud.

Gode minner
Til tross for at tiden i Valdres Gamaldansorkester snart er over, vil han aldri glemme minnene han har fra tiden i orkesteret. Året 1989 vil han nok særlig godt huske:
- Det var et innholdsrikt år. Først var vi med i "Store Studio" med Sven Nyhus. Deretter ble vi nummer fem av 64 på Landsfestivalen, som var på Fagernes det året. Seinere var vi også med på "Hæla i taket", et program Gunvor Hals hadde på NRK, forteller Skrindsrud med et nostalgisk blikk.

Viderefører
Det er ingen tvil om at musikken betyr mye for Skrindsrud:
- Hadde jeg ikke hatt musikken, hadde jeg ikke levd. Går det på tverke en dag, får man fort opp humøret dersom man spiller. Når man driver med musikk, blir man aldri alene, man blir nesten som en stor familie, forteller Skrindsrud.
- Jeg er glad for å kunne bringe denne arven videre. Sjøl har jeg undervist flere unge; på det meste hadde jeg 32 elever på en vinter. Det var slitsomt, men det er verdt strevet, meddeler han.

Takknemlig
At han i år fikk Haldor Røynes ærespris synes han er stort:
- Det betyr alt. Den skal få henge på veggen så lenge jeg lever, sammen med konas utmerkelser for folkedans, forteller Skrindsrud. Han kan videre fortelle at han tror innsatsviljen hans har ført ham langt. Alt han har drevet med innenfor musikken, har vært av egen fri vilje.
Vi spør han videre hva han synes om å motta prisen sammen med Erik O. Røang:
- Det synes jeg er veldig koselig, han er en flink musiker. Har jeg noen gang vært i tvil om en melodi eller noe slikt, har jeg bare ringt Erik; da får jeg svar. Han har vært en god kamerat gjennom alle år. Denne prisen har han ærlig fortjent, sier Skrindsrud.

Fortsetter
Skrindsrud meddeler at helsa begynner å bli dårligere, men det stopper han ikke.
- Sjøl om jeg har trukket meg litt tilbake og lever et stille liv her på Fagernes, betyr ikke det at jeg har tenkt til å gi meg helt enda. Jeg kommer til å pusle med mitt. Så lenge jeg har humøret, lever jeg lenge, og musikken vil være med meg til siste stund, avslutter Skrindsrud.