Tross sin unge alder har han skapt mer vanskeligheter enn de aller fleste. Siden tidlig barneskolealder har det i hovedsak handlet om slåssing, konflikter, rus og kriminalitet. Robin Løvlie er sliten. Så utrolig sliten.

Vendepunktet
Det unge, men markerte ansiktet til denne 23-åringen bærer preg av et hardt liv. Det er nesten som om man ser hans historie risset inn i øyne, kinn og panne.
Jeg møter ham hjemme i hans leilighet. Det er ryddig og pent og et stort bilde av Marilyn Monroe har fått sin plass på veggen. Hun var et menneske som også likte å få oppmerksomhet.
– Er ikke denne duken og godtebollen stilig, sier han og er tydelig stolt av sitt siste innkjøp.
Å bruke penger på slikt har ikke vært helt vanlig for Robin.
Sommeren for ett år siden bestemte han seg for å tatovere seg. Han hadde ingen spesielle planer om hva og hvorfor. Han fikk bare lyst. Synlig ruset gikk han inn på Galleri Oxen, hvor tatovøren holdt til og sa: Jeg trenger en tatovering!
Innehaver Erik Nimmo betraktet denne unge og rusete gutten, tok tak i ham og sa: – Du trenger overhodet ikke en tatovering gutten min, du trenger hjelp, du.
Dette ble det store vendepunktet i Robin sitt liv, og for første gang fikk han en skikkelse inn i livet sitt, som satte ham på plass og i tillegg ga ham tillit.
– Erik startet med å be meg om å begynne å jobbe her, og jeg skulle komme dagen etter, presis og ikke ruset. Basta. Det hele var egentlig ganske surrealistisk. Hvorfor ville denne mannen ha meg i arbeid?
Robin gjorde som han sa og møtte opp. Det har han aldri angret på. Nimmo var fra dag èn tydelig på at det handler om å ta seg sjøl i nakken og ta sine egne valg som ikke alltid skaper et helvete.
– Erik har hatt tro på meg og gitt meg ansvar. Jeg har gått rundt i 20 år og vært sint. Det holder nå.
Han tok også tak i medisineringen min og hjalp meg ut av et opplegg som kun gjorde det verre for meg. Uten hans hjelp og støtte hadde jeg aldri klart å komme meg ut av det destruktive livet, sier Robin, som alltid er velkommen innom til Erik for en prat og litt omsorg.
– Han bryr seg, sier Robin og prøver og sette ord på hvor godt det er å ha noen som bare er der og som ønsker ham alt godt.

Vanskelig
Allerede da Robin var tre år, skjønte både foreldre og barnehageansatte at denne gutten hadde ADHD. Han var mye mer aktiv enn alle andre barn, mer frampå, spurte mer og ville lære hele tida. Absolutt hele tida.
– Jeg var høgt og lavt hele tiden, sier Robin som likevel har gode minner fra barnehagelivet.
– De voksne godtok og forsto at det var en grunn for min aktive atferd, og ga meg mye omsorg og lite kjeft, sier Robin, som allerede da viste en intens uro i kroppen og et sinne som ikke alltid var lett og hanskes med.
Første skoledag i Bærum, hvor han bodde sine første barneår, ble som det måtte bli. Et nytt miljø, nye barn og nye voksne skaper stor usikkerhet hos barn med denne diagnosen og Robin måtte selvfølgelig teste ut hvor landet låg. Dette førte til hans første tur på gangen, et sted han etter hvert skulle tilbringe mye av sin skoletid.
– Jeg satt der alltid alene og måtte sitte der til timen var over, forteller denne gutten som til stadighet endte i slåsskamper ute i skolegården.
– Urettferdighet var og er det verste jeg vet, og intensjonen var ofte å hjelpe og beskytte de som ble plaget. Jeg skulle liksom sette de slemme på plass. Jeg ville det beste, men det utartet alltid og jeg ble stort sett misforstått. Det var jeg som ble den slemme, sier Robin, som også brukte slåssing og stygg munnbruk for å få utløp for sine frustrasjoner og indre uro.

Uten hemninger
Han beskriver sin oppvekst som trygg og god i utgangspunktet, til tross for at mor og far ble skilt da han var to år.
– Det var nok ikke helt problemfritt for meg, men jeg fikk en god stefar som tok med meg på motocross. Jeg spilte også hockey fra jeg var fire år, så stefar var en god støttespiller, som skjønte at jeg trengte å være i aktivitet.
Da mora og stefaren ble skilt da han var 11-12 år, skled alt ut. Han manglet totalt konsentrasjon på skolen og var et kontinuerlig uromoment i klassen.
– Jeg ble tatt ut av timene hele tida og fikk spesialtimer. Det var en helt klaustrofobisk følelse. Jeg fikk et stempel som totalt håpløs. Men, jeg var jo helt håpløs, sier Robin, som etter hvert skapte seg et image som den tøffeste og minst redde av alle.
– Jeg husker jeg kasta meg gjennom ruta til rektor, bare for å bevise at jeg turte. Sinnet mitt var totalt ute av kontroll, og det var ingen lærere som greide å håndtere meg på den måten jeg trengte. Den eneste som greide å roe meg var pappa, og han har måttet dra fra jobben sin «hundre» ganger for å roe meg ned.
– Det gjør vondt å tenke på alt vondt jeg har påført foreldrene mine opp igjennom årene, men jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å lage til et helvete, sier den unge gutten, som forteller om mange forskjellige lærere opp gjennom årene. Noen har gjort ting verre, andre tok tak i ham, viste ham tillit og fokuserte på det han var god i. Det hjalp.

Lærerne prøvde alt
Etter hvert flyttet han til Drammen, der en ny runde med å tøffe seg for nye venner startet. Han ble satt i «verstingklassen», og hverdagen handlet stort sett om slåssing og konflikter med lærerne.
Han ble utvist og flyttet til pappa`n sin i Asker.
– Mamma orka rett og slett ikke mer, forteller Robin, som innrømmer at det var både tøft og sårende.
Etter hvert flyttet pappa og han til Valdres og skolestarten her ble, ikke overraskende, vanskelig.
– For meg virket det som om de ikke helt var vant med slike «gærninger» her, og jeg merket også at de var veldig usikre på hvordan de skulle takle meg. For meg var jo det bare positivt, for da kunne jeg jo tøffe meg enda mer, sier Robin, som tror han kjenner gangene i de forskjellige skolebyggene bedre enn de fleste.
– Men, det som var flott, var at alle barna her ønsket å hjelpe meg. Jeg fikk mange venner og hadde det egentlig så bra jeg kunne. Likevel greide jeg å ødelegge det, sier denne gutten, som blir trist av å tenke på hvor mange skoletimer han har ødelagt for både barn og lærere.
– Jeg er virkelig lei meg, sier Robin og bøyer hodet ned på en slik måte at jeg forstår at han virkelig mener det.
– Det verste er jo at det var så mange lærere som prøvde det de kunne. Det var mange voksenpersoner som jobbet kun med meg, jeg tilegnet meg litt kunnskap, fikk mye oppfølging og jeg fikk til og med et eget rom med navnet mitt på. Hva mer kunne de gjøre? De gjorde nok alt de kunne og ønsket meg det beste, men det hjalp lite på min ekstreme uro i kroppen, forteller Robin, som minnes at det var på en skole i Valdres han opplevde å få korreks, bli satt på gangen, for så å få lov til å komme inn igjen i timen etter en kort tid.
– Det var en utrolig god opplevelse. De ønsket å gi meg en ny sjanse, allerede i sammen time, og jeg husker jeg syns det kjentes veldig godt.
Likevel endte det som regel opp med at han rett etterpå viste læreren finger`n eller startet et nytt bråk.

Konstant uro
– Å roe meg ned var rett og slett helt håpløst, innrømmer gutten, som den siste tida har tatt kontakt med gamle klassekamerater for å be om unnskyldning for å ha ødelagt mye for dem.
Svarene han får overrasker ham. Ingen bærer nag, ingen er sinte og alle ønsker at han skal få det bra.
– Greier du å beskrive hvordan det faktisk er å ha ADHD og alle forventer at du skal sitte stille og følge med i en skoletime?
– Det bobler noe helt vanvittig innvendig. Det bobler og bobler, og du tror noen ganger at du kommer til å sprekke. Du har alltid så mange tanker i hodet på en gang, og en konstant uro i kroppen som kan minne om maur. Alle tankene og alle ideene du allerede har, skal helst skje med en gang. Vi har jo ikke tid til å vente. Derfor er du så vanvittig konsentrert på dine egne tanker og ideer at du allerede er mett på tanker idet du setter deg ned i klasserommet og skal motta flere beskjeder som gir deg enda flere tanker.
Robin er dyktig til å sette ord på hva som faktisk gjør at barn med ADHD ofte ikke får med seg beskjedene som blir gitt.
– Etter hvert som læreren gir beskjeder om hva som skal skje og hva du skal gjøre, er det, på grunn av alle de andre tankene du har med deg inn i klasserommet, helt håpløst å få med seg det læreren sier.
Derfor må du spørre opp igjen om hva du egentlig skal gjøre. En beskjed først og fremst, sier Robin, som forklarer at det etter hvert blir utrulig ubehagelig og slitsomt og måtte spørre hele tida. – Når du er ferdig med den første oppgaven, må du spørre igjen hva det neste var. Etter hvert blir læreren dritt lei av at du aldri får med deg noen ting, og du får negative tilbakemeldinger og stadige korrekser om å følge med. Til slutt gir du opp. Både du sjøl og alle rundt deg syns du er håpløs, og da velger man å bli håpløs på alle måter. Man lager bråk, for å kompensere. Vi vil jo også bli sett.
Men noen så og brydde seg; Einar Opheim fra Røn ga ham sjansen som ingen andre gjorde. Han fikk skru på hans Mustanger. Etter at Einar døde, fortsatte hans kone, Kari, med å la Robin skru på bilene. Hun betyr mye for ham.

Trenger tydelige lærere
– Jeg skjønner det er slitsomt å være lærer for slike unger, men jammen er det slitsomt å være barn også, forteller han og sier at «gamleskolen» med å slå linjalen hardt i bordet og så videre overhodet ikke fungerer på noen barn med denne diagnosen.
– Jo mer de straffa meg og jo mer negative de var, jo verre ble jeg, sier Robin, som også forteller om mange dyktige lærere som virkelig fikk ham til å skjerpe meg.
– Vi trenger lærere som er strenge, konkrete og tydelige og som gir oss den nødvendige tilliten og tryggheten på at vi er verdt noe. Jeg har hatt mange slike lærere, men enten så har jeg måttet flytte, eller så har de sluttet, noe som er lite heldig for barn som trenger stabilitet og faste rammer, mer enn noen andre.

Tre år i helvete
Ungdomsskolen karakteriserer han som de verste åra av sitt liv. Han gikk på Ritalin, som gjorde uroen hans enda kraftigere og som gjorde at han kom totalt ute av kontroll.
Han slo ned en politibetjent på skolen, skøyt to lærere med softgun, sparket rektor i ansiktet, knuste ruter, banka folk og offentlige tjenestemenn og drakk og rusa seg hver dag. Han stakk av til Oslo og vanket i miljøer som drev med ting som overhodet ikke egner seg på trykk og var i det hele tatt en skikkelig «pain in the ass», for alle.
Til slutt havnet han på Kringsjåtunet behandlingshjem for barn med fysiske og psykiske plager. Der ble det avrusing fra dopen, og istedenfor så kraftige doser med Ritalin at det er uker som er visket ut av minnet hans. Etter tre måneder ble han til og med kastet ut derfra, noe som aldri tidligere hadde skjedd før.
– Politiet kom og jeg husker jeg sto på taket og kastet takstein på dem. Det var første gangen jeg ble siktet på med pistol. Det var sterkt, forteller Robin, som i forkant av denne episoden hadde knekt armen på en veldig snill dame som han egentlig likte godt. Grunnen til at han ble så sint, var det ingen som var interessert i å høre på ham.
Undertegnede ønsket å høre grunnen, og kan konstatere at gutten hadde all grunn til å bli sint. Fryktelig sint. Egentlig var han ikke sint. Han var livredd. Voksne er ikke alltid snille de heller.

Levde opp til imaget
Tida etterpå handlet mye om rus, kriminalitet og slåssing på Fagernes. Han var stort sett der det skjedde. Han gjorde alt han kunne for å holde på imaget om å være den uredde, voldsomme, brutale, råe og tøffe gutten, som ingen helst ville bli uvenner med.
Han vet han har voldt mye hodebry for politiet i Valdres, og har forståelse for at de ble lei hele han. Likevel mener han at de var litt for forutinntatte noen ganger. – Mange ganger var det faktisk ikke jeg som kunne for bråket, men at det igjen handlet om den intensjonen jeg hadde som veldig liten gutt. Nemlig å hjelpe den svakeste, og ordne opp. Men med en gang de så meg, tok de meg. Ofte unødvendig hardt, sjøl om jeg også har forståelse for at de måtte gjøre det de måtte gjøre.
– Jeg har mang en gang sittet i politibilen på veg til Gjøvik og opplevd en isfront fra politimennene. Mange ganger hadde jeg håpet at de hadde hatt lyst til å høre på hva jeg hadde å fortelle om det som hadde skjedd. Og du verden så deilig det hadde vært om de noen ganger bare kunne holdt rundt meg og sagt; Robin, dette her går bra.

Ustabilt og lite forutsigbart
Historien hans handler om mye flytting, nye steforeldre, nye halvsøsken, nye skoler, nye lærere, nye venner og en diagnose som skriker etter stabilitet og trygghet for at livet skal bli håndterbart. Han har også vært en prøveklut for ulike måter å medisinere barn med ADHD på. Det har i det hele tatt vært et liv fult av rot, kaos og negative hendelser.
– Jeg ville ofte være midtpunktet, både hjemme og på skolen, men opplevde ofte å bli den som alltid var i vegen. Med min oppførsel så klandrer jeg verken foreldrene mine eller andre for det, men det gjorde vondt å føle at man ikke helt passet inn noen steder, sier Robin, som ønsker å poengtere at foreldre må forstå viktigheten av å vise barna sine at de er glad i dem, uansett.

Pappa ga aldri opp
– Pappa har alltid stått som en påle i livet mitt, sjøl om jeg alltid prøvde å «vinne» over han. Han var aldri sint, kalte meg aldri stygge ting, uansett hvor fæl jeg var. Han bare holdt rundt meg og trøsta meg til «anfallet» gikk over. Han fortjener en utmerkelse for sin tålmodighet, sier Robin, som fortsatt har et godt forhold til faren, som bor i Ulnes. Faren har måtte stå til rette for mang en kraftsalve fra voksne mennesker som lurer på hvorfor ikke Robin greier å oppføre seg.

Må gjøre opp for seg
Faren oppmuntrer ham til å holde på med drifting (japansk bilsport), noe som Robin både er dyktig og svært interessert i. Han elsker å skru biler, han elsker fart og han håper en dag han kan få råd til å dyrke denne sporten og stille på løp. Men, det koster, og med hans fortid har han opparbeidet seg en gjeld som han må betale på i mange år framover. Han må gjøre opp for seg.

Står for det han har gjort
Alt det gale jeg har gjort i livet mitt, er ikke bare min feil, sjøl om det faktisk er min feil. Det var mange faktorer som utløste den vonde spiralen, en spiral jeg ikke greide å komme meg ut av, sier Robin, som ikke legger ikke skjul på at det har vært og fortsatt er veldig frustrerende at mange ikke skjønner at det faktisk er en grunn til at livet hans har vært i tøffeste laget.
– Verken jeg eller foreldrene mine ønsket det slik, sier han og legger til at det også har vært utrolig tøft for ham å miste så mange av sine venner i overdoser og ulykker. Likevel har han ikke tenkt å rømme vekk fra livet mer, og i dag har han både jobb, egen leilighet og to hunder som han forguder over alt på jord.
Han prøver. Han prøver så godt han kan å finne ut av livet, og er på god veg.
– Barn kan leve godt med denne diagnosen, men de trenger stabilitet rundt seg og ikke minst lærere som forstår at de virkelig kan utgjøre en livsviktig forskjell, sier Robin, som ikke legger skylda på lærerne for noe som helst. Det er bare det at lærerne virkelig er i en posisjon til å utrette en forskjell for slike barn, i positiv retning, sier denne reflekterte gutten, som er glad for at de fagutdannete har mye mer kunnskap om dette i dag enn da han var liten.

På god veg til et godt liv
– Jeg har gjort mye galt, og det er fryktelig vondt å leve med. Men, jeg håper min historie blant anna kan bidra til at samfunnet rundt forstår litt mer av hvordan vi har det, og hvorfor vi ofte blir de barna som ingen har lyst til at barnet deres har omgang med. Kanskje dette også bidrar til at folkene i «slips» på de ulike kontorene også viser mer forståelse for at de er nødt til å lytte til både barnet og deres foreldre om blant anna medisinering. Alle reagerer ulikt på de ulike preparatene, og når ting blir verre med medisinene, må det tas ansvar. Foreldrene mine har kjempet en hard kamp med dette i alle år, sier Robin, som nå har fått den medisinen som fungerer på ham. Han er rolig og greier å konsentrere seg som andre. Han har fortsatt ting å jobbe med, noe som han er fullstendig klar over. Han prøver. Hver eneste dag. Han prøver å unngå sitt gamle miljø og lever et så rolig liv han kan, med samboeren Susanne, som han også har mye å takke for.
– Hun har vært en fin støtte for meg det siste året, sier Robin, som har som drøm å leve et kjedelig A4 liv, med jobb, kone, unger, hund og stasjonsvogn.
– Jeg har mye omsorg i meg, både overfor dyr og mennesker, men jeg skjønner det er vanskelig for folk å tro på etter alt jeg har gjort. Jeg håper med tid og stunder at folk kan akseptere meg for den jeg er blitt og at de kan snakke med meg før de dømmer meg. Jeg ønsker i bunn og grunn bare å leve et helt normalt liv.
– Egentlig føles det som om jeg har gått alene hele livet mitt, fordi nesten ingen, bortsett fra pappa, har forstått meg. Robin har et sterkt ønske om å kunne hjelpe andre som har kommet skjevt ut i livet. Men først må han hjelpe seg sjøl.
– Folk skal vite at jeg prøver. Hardt, sier Robin Løvlie og tar et godt tak rundt hundene sine som han er så utrulig glad i.

Nøkkelord: Bygdepuls​

- Bildeserie: Bygdepuls - Robin - gutten som prøver