Fakta om Korskirken
Vi har valgt å anonymisere stedet der den gamle korskirken sto. Historien om den lille, tømra kirka er ikke lenger kjent for så mange, men vi har likevel fått tilgang til et dokument som beskriver stedet slik det så ut på 1700-tallet:
«Kyrkja stod øvst og nørdst på kyrkjegarden, ovanfor bekken. Kyrkjegarden var liten og rålend. Eit gamalt grått stakittgjerde gjekk rundt kyrkjegarden. Kyrkjeporten, som var to stolpar med bjelke over, stod like ved bekken. Litt sør for kyrkjeporten, på nedsida av bekken, er det eit stelle som vart nytta til barnegravplass.»
Kirka var ikke isolert, verken utvendig eller innvendig, i gulv eller himling. Vintermessene kunne derfor bli kalde:
«Var det messer i kaldt ver og folk fraus på føtane, lyfta dei beina og slo skorne mot kvarandre. Denne klampringi med skorne kunne bli så sterk at folket høyrde lite av det presten sa frå preikestolen eller songen hans frå songhuset.
– Jeg vet ikke hvor vi skal, men allerede nå kjenner jeg at det er en tung energi der, sier Kim Are Stende mens vi sitter i bilen på veg til ekteparet som trenger hjelp. Vi får vegbeskrivelse på telefonen. Tåka avslører litt av gårdsplassen og det hvitmalte huset. Det står leker i hagen og ekorn løper i trærne. Tilsynelatende en helt vanlig gård, men plassen skal vise seg å ha en svært spesiell historie.
Ser døde barn i bekken
Kim Are Stende har «renset» 60-70 boliger de siste årene, flere av dem i Valdres.
– Dette et av de verste husene jeg har besøkt noen gang, sier Kim Are Stende, mens han beveger seg fra rom til rom i det eldre huset.
I peisestua sitter et ektepar, slitne og fortvilet. Familien ønsker å være anonyme. De er redd for å bli utstøtt på bygda, og de vil skjerme barna.
– Jeg ser ting. Sønnen vår ser ting. Vi orker ikke mer av dette. Da sønnen vår var tre år fortalte han meg at han så døde barn i bekken. Han er så redd hele tiden. Nekter å være alene. Vi er bekymret for hvordan det skal gå hvis dette fortsetter, forteller «Britt».
Hun hevder hun blir vekket hver natt klokken 01.45 av en følelse av uønsket «besøk» i soverommet. Hver formiddag begynner gyngestolen å gå av seg sjøl. Ting flytter på seg. Det er alltid en følelse av mørke, sjøl om alle lysene og stearinlysene er tent. Lufta er tung, energien dårlig og de føler seg trøtte og deprimert. Sjøl mannen i huset, som i utgangspunktet var skeptisk, har fått merke på kroppen at ting ikke er helt som det skal i dette huset.
– Jeg trodde i utgangspunktet ikke på dette, men en dag da jeg sto nede i kjelleren, følte jeg en hånd på ryggen min. Jeg ble iskald. Det var en vemmelig opplevelse. Vi er også veldig tomme for energi og plaget av uhell, forteller «Odd».
Stende er kjent fra flere tv-programmer, blant annet «Jakten på den 6. sans».
Trenger hjelp
Ekteparet føler ubehag i den smale, mørke trappa opp til annen etasje er. I kjelleren opplever de en enorm sorg. De to tok kontakt med Kim Are Stende tidligere i høst for å få hjelp. Stende er kjent fra flere tv-programmer, blant annet «Jakten på den 6. sans».
– Vi vil så gjerne få hjelp til å få bort ondskapen i huset, sier «Britt».
Stende omtaler seg sjøl som et klarsynt medium, og mener han kan hjelpe folk som sliter med åndelig aktivitet i hjemmene sine.
– Hører dere ofte at det klirrer i et nøkkelknippe ved utgangsdøren, som om noen forsøker å komme inn? Spør Kim Are. Ekteparet nikker bekreftende.
– Jeg hører tunge skritt. Jeg får inn et bilde av en prest, fra nokså langt tilbake i tid, med en gammel type prestekrage. Jeg hører også en taktfast dunkelyd, sier Kim Are, og viser oss ved å slå pekefingeren rytmisk i bordet.
– Presten føler at han har vært et dårlig menneske. Det er en angst for hva som vil skje med han når han slipper taket, som holder han igjen her i huset, mener Stende.
KORSKIRKE: Det sto en korskirke, ikke ulik denne, på plassen der det i dag er bolighus.
Bor på en gravplass
Stende vil ikke vite noe om husets historie, før han er ferdig med seansen. Først da får vi greie på plassens dystre historie.
– Her hvor huset står var det en korskirke på slutten av 1700-tallet. Litt lenger ned lå det en gravplass for barn, forteller «Odd», og gir oss et hefte som inneholder kart, tegninger og detaljert beskrivelse av den gamle kirken som sto her og den spesielle barnekirkegården.
– Det er mest leire i grunnen her på tomta. Det gjorde det uegnet å begrave folk her, ettersom leira førte til at likene ikke råtnet opp og forsvant. Dette var en av grunnene til at det ble bygd en ny kirkegård på 1800-tallet, hevder Odd.
– Slipp taket
Kim Are sitter sammen med ekteparet i stua. Han sier det er på tide å få presten over på den andre siden.
– Jeg forteller han at det er trygt å slippe taket, at det verste stedet for han å være er her, forteller Stende. Han senker hodet og går inn i seg sjøl, prater litt med seg sjøl. Det tar ikke mange minuttene, før den klarsynte mener at presten har sluppet taket.
– Der gikk han over. Merker dere at det ble en lettere energi her? Spør Stende. Britt nikker.
Ekteparet takker han flere ganger, og stikker til han en seddel.
– Men jeg sa på telefon at jeg ikke skal ha noe for dette, sier Kim Are, men ekteparet insisterer.
– Det betyr så mye for oss å få denne hjelpen, sier de to. De takker igjen. Nå skal de «puste inn det gode, og ut det onde» og håpe på et normalt liv framover.
Pussig at et av verdens rikeste land ikke har råd til å vedlikeholde vegnettet eller bygge noen skarve kilometer nyveg uten at borgerne skal punge ut med s
32 kroner og 64 kroner i bompenger