- Vinterens vakreste eventyr

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

En mor og en datter, 16 trekkhunder og 50 barske mil over Vidda. Toril og Erle Amalie har fullført Finnmarksløpet sammen. Her får du deres historie.

DEL

«Lørdag 27.februar var siste tur på våre vidder; før avreise Finnmarksvidda. Det kriblet i kroppen, og tankene kretset rundt pakking og om vi hadde husket alt. Tidlig søndag morgen kjørte Jo Inge ut fra tunet med bilen full av 16 hunder og hengeren full av utstyr. Han har 200 km foran seg, før ankomst Alta. Nå var det virkelighet, nå skjer det! Det vi har drømt om i så mange år, og som vi har jobbet målbevisst mot hele høsten. Det ble en søndag preget av høytidsstemning, og tanker om det vi snart skal ut på – fortsatt litt uvirkelig.

Mandag var Toril på jobb, Erle Amalie var hjemme og forsøkte å slappe godt av sammen med Tuva Aurora og Live Susanna. På ettermiddagen kom familien som skulle passe kennelen mens vi var borte. Det var fortsatt 12 Alaskan Malamuter igjen på kennelen, unghunder og pensjonister pluss 4 små valper som var 3 uker gamle, og selvfølgelig vår parson russel terrier. Kennelpasserne fikk innsyn i rutiner og matmengder til den enkelte hund og ble overlatt til seg selv tirsdag morgen, da vi 4 jentene satte kursen mot Gardermoen og fly til Alta.

Hundene hadde kommet frem til Alta mandag kveld, så nå vi kommer tirsdag ettermiddag er de helt klare for en luftetur. Vi finner en løype som er anbefalt for trening, og opplever et solid trøkk i spannet – det lover godt. Onsdag går med til å handle litt av det som fortsatt mangler, registrering til løpet og nok en treningstur. Torsdag er det program fra kl 1300-2200, med flere kjøremøter, åpning av vinterfestivalen og startbankett. Fredag er det ingenting på programmet, denne dagen benyttes til en treningstur med hundene og pakking av slede. Vi forsøker å slappe godt av, men det er ikke så lett dagen før dagen!

Starten av Finnmarksløpet 2016 begynner kl 1100, først skal kjørerene av 1100 km starte – bl.a vår egen Marit Beate Kasin og hennes 14 alaska huskyer. Deretter starter juniorløperne, med 6 hunder hver. Så er det klart for starten til kjørerene av 550 km. Det er et voldsomt leven i Alta sentrum, og en stor folkefest. Erle Amalie starter ut som nr 3 i vår klasse, kl 1157. En god halvtime senere starter Toril som nr 36, kl 1233. Odd Lund startet som nr 17, kl 1214 med sine Grønlandshunder. Av startende med renrasende polarhunder var det i tillegg svenske Christer Afsèer med Alaskan Malamuter, Jacob Harnesk også fra Sverige med Siberian Husky og norske Marit Ånes med 6 Grønlandshunder og 2 Siberian Husky. Renrasede polarhunder klarer ikke å konkurrere med Alaska Husky, og av de renrasede hundene er Siberian Husky de raskeste hundene. Så vi stiller ikke til start med tanke på konkurransen med de andre, men mer for å teste våre hunder og oss selv i noe så ekstremt som Finnmarksløpet.

Ut fra Alta sentrum var det ivrige heiagjenger hele veien ned på Alta elva, langs hele elva på 17 km og opp stort sett hele Detsikalia. Flere titalls barn ønsket «high five» i det vi passerte og de voksne ropte til oss og ønsket god tur. Noen satt med startlistene, og kunne rope navnet vårt også i forbipasseringen. Kjempestemning!

Så kommer vi opp på vidda og folkefesten er over, naturen og stillheten tar over og samhørigheten med hundene får fokus.

Etter ca 7,5 time kommer Toril til første sjekkpunkt, Jotka 1. Da har alt Erle Amalie vært der i nesten en time. Hun kjørte 20 minutt raskere på denne etappen. Både Toril og Erle Amalie har høyløpske tisper på spannet, så første stopp gav ikke hundene så mye hvile. Vi foret de godt, masserte de godt og fikk i oss selv litt mat og drikke. Vi kjørte sammen ut fra Jotka 1 og kjørte sammen resten av løpet.

Det var litt i varmeste laget for våre hunder, og løse og krevende spor for så tunge hunder som vi har. Spesielt de tre første etappene krevde mye av hundene. En av hundene til Toril fikk et sårt håndledd og måtte tas ut på sjekkpunkt Mollisjok. Etappen fra Mollisjok til Karasjok var fantastisk. Stort sett gode spor og vi kunne skimte flotte vidder, selv om vi kjørte der på natta. Etter å ha vært på reise i over ett døgn kommer vi inn i en helt spesiell ro, det er kun oss og hundene det handler om – og vi nærmer oss halvgått løp. Innkomsten til Karasjok var den mest spesielle, vi skal opp fra elva og inn på gangveien gjennom sentrum, forbi en Statoil stasjon og videre opp mot hotellet i Karasjok hvor sjekkpunktet var. Heldig for oss at vi kom dit halv seks på morgenen, ikke så mye trafikk da. Etter Karasjok ventet en lang etappe på Tanaelva, 83 km. Det var størst usikkerhet knyttet til denne etappen på forhånd, hvordan ville hundene og vi takle så lang etappe på is? Det skulle vise seg at vi ikke trengte å være bekymret, etappen gikk veldig fint. Monotont, men fint.

På Levajok bestemte vi oss for å ta ut 3 hunder, to på Erle Amalie sitt spann og en på Toril sitt spann. Det var ingen skader, men etappen fra Levajok til Skoganvarre innebærer mange høydemeter og det er viktig å ha med hunder videre som er motivert og gira. Denne etappen gav oss også en god opplevelse av Finnmarksvidda, det var en krevende etappe og humøret var på topp når vi endelig var fremme ved sjekkpunkt Skoganvarre etter 10 timer på sporet.

Stigningene ut fra Skoganvarre var brutale, men gikk overraskende greit. Det var når vi kom opp på vidda igjen at det virkelig ble utfordrende, da vi kjørte inn i fokksnø som førte til at vi måtte dytte sledene i nedoverbakke. Hundene ble litt motløs også i dette føret, og det begynte å røyne litt på for både to- og firbeinte, men tross alt nærmet vi oss Jotka 2 og dermed snart mål. Det var bare å holde ut og holde humøret oppe.

Når vi nærmer oss Jotka 2 blir sporet helt perfekt, det glir og det er hardt. Det blir morgen, og sola skinner på skyfri himmel. Vidda viser seg fra sitt beste, nesten som den vil ønske oss lykke til inn til mål. Vi bestemmer oss for å kjøre rett igjennom sjekkpunktet og heller hvile litt på sporet, dersom hundene har behov for det.

Siste etappen på Finnmarksløpet, fra Jotka 2 og til Alta, blir en opplevelse vi aldri kommer til å glemme. Hundene har gått 50 mil, og øker farten betydelig. De gnistrer av humør, halene vaier i vinden og de løper i raskt trav. Erle Amalie og Toril står bak og sparker og sparker, vi utgjør to team som sammen nærmer oss målgang Alta!

Ned Detsikalia, nedover Altaelva og opp mot sentrum. Forbi universitetet, langs gangveien og over en vegpassering inn mot Målseglet. Der venter handlerene våre, en del andre mennesker, TD og veterinær, speaker som ønsker oss velkommen i mål og låten Conquest of Paradise av Vangelis. Det var et utrolig sterkt øyeblikk. For noen hunder vi har. Vi er utrolig takknemlige, og har stor respekt og ydmyket for disse individene. Intense øyeblikk både fra treninger og forberedelser, og selve løpet fører til sterke bånd. Tenk at vi klarte det; SAMMEN!»

Artikkeltags