Gå til sidens hovedinnhold

Alle har et ansvar for matvareberedskapen

Artikkelen er over 2 år gammel

Anders og Barbro Nordrum mener at vi ikke kan se på Norge og Skandinavia som en isolert del av verden - uberørt av klodens situasjon forøvrig.

Valdres: – Vi må fortsette å bygge gode overordnede felles beredskaps-strukturer i samfunnet, samtidig må vi være klar over at disse strukturene også er sårbare. Det kan faktisk hende vi som enkeltborgere og lokalsamfunn en dag måtte ta et større ansvar, sier de to.

Cyberangrep og tørke

Forrige uke ble norsk beredskap på mange plan diskutert under Arendalsuka. Vi er i krig, sa noen.

Vi kan faktisk bli stående uten strøm og vann som resultat av cyberangrep. Sandbergs mobiltelefon er et stikkord, men bare en ørliten bit av trusselbildet. Tørkesommeren sees også av stadig flere som et forvarsel om hvilke utfordringer vi vil stå overfor i årene som kommer. Norge er en del av verden, når tørken rammer her, rammer den samtidig i land vi henter maten vår fra. For eksempel stopper Ukraina, Europas kornkammer, eksporten av korn denne høsten.

Men det er mer enn dyr mat på verdensmarkedet som kan knekke et samfunn, både energiforsyning, tilgang til nett, medisiner, gjødsel osv - for alle disse tingene kan hver for seg ramme og lamme samfunnet, og da kan kanskje ikke myndighetene hjelpe slik både de og vi tenker. Da blir det ikke et spørsmål om hvordan myndighetene tenker, men et spørsmål om hvordan du og jeg møter situasjonen.

– Vi må alltid huske at et hvert godt samfunn måles på hvordan det tar vare på de svakeste. Privat beredskap handler ikke bare om å sikre meg og mitt, men å sikre samfunnet fra bunnen av. Hvis viktige strukturer i samfunnet rystes eller brister og landet ikke kan styres like bra ovenfra, da må vi være i stand til å hjelpe hverandre. Som Slagsvold Vedum sier, om det blir uro rundt maten, da blir det uro rundt alt. Det farlige, det vi så da jordskjevet rammet på Tahiti, er at om samfunnet ikke er forberedt, så er det egoistene som rår alene. Om vi plutselig skulle få beskjed om at det blir begrenset med mat fremover, hva skjer da, spør Anders retorisk.

Profitører

Erfaring fra katastrofer er at de som ser situasjonen og muligheter for profitt, kjøper alt de vet kan stige raskt i pris. Så får vi hamstring, og de som trenger maten mest, avskjæres fra tilgang. Mest sannsynlig har myndighetene en god distribusjons- og fordelingsplan for en eventuell vanskelig situasjon, men destabiliseres samfunnet, kan det være skjørt. Og hvor lang tid vil det ta før det innføres rasjoneringskort eller andre former for fordeling og regulering?

Det er bra om disse tingene kan diskuteres mye mer inngående politisk, men også over kjøkkenbordene - ikke for å skape frykt, men for å kunne gjøre seg tanker om hvordan vi og nabolaget kan samhandle på en slik måte at de mest sårbare og lokalsamfunnet får best mulig forutsetning for å komme seg gjennom den vanskelige perioden. Det er bare noen få år siden Venezuela var et rikt land i Sør-Amerika - nå opplever de kollaps. Om vi som nasjon skulle oppleve alvorlig knapphet på ressurser, blir det helt avgjørende for nornaliseringen av samfunnet etterpå, at vi tok vare på de sårbare underveis, hjalp hverandre i bygda og at vi sto mest mulig samlet som nasjon. Faller vi hverandre i ryggen i kampen for å redde eget skinn, kan sårene bli vonde å få til å gro.

Samhandling

– Vi tenker at det i en gitt situasjon kan bli helt avgjørende om vi klarer å samhandle som naboer og lokalsamfunn. Om du er bonde eller jeger og skaffer kjøtt, så kan vi kanskje bytte mot grønnsaker, hjelpe hverandre med medisiner, pleie, dyrestell, fôrsanking osv. Selv har vi de siste årene jobbet mye med kjøkkenhagen som en liten, men mulig del av vår totale matvareberedskap. Vi prøver ut metodene i kjøkkenhagen, deler erfaringene på bloggen og fb-siden Datsja, og vi holder dagskurs for de som vil lære mer. Gjennom min bakgrunn som gartner og gartnerfaglærer har jeg en mulighet for å prøve ut og sortere kunnskap fra de østeuropeiske datsjaene og erfaringene som gjøres rundt i norske kjøkkenhager. Det er utrolig hvor mye næringsrike grønnsaker du kan få til å vokse i det som i dag er gressplenen foran stuevinduet. Grønnsaker vil i våre tankebaner kunne utgjøre en viktig del av næringsgrunnlaget ved en fremtidig krise. Ikke alle kan drive landbruk, fiske og jakte, ikke alle behøver å dyrke grønnsaker, ikke alle trenger å ha et kjøretøy som fungerer, men alle vil trenge noe de ikke har tilgang på selv. Myndighetenes ansvar er å sørge for å bygge opp tilstrekkelige kornlager, matlager, systemer for fremføring av vann og drivstoff og medisiner og en rekke andre ting, men det kan også briste - da er det om å gjøre å stå sammen, og det er også en stor fordel om flest mulig har tenkt gjennom hva en slik situasjon vil kreve av den enkelte. Er vi forberedt, er vi også bedre skikket til å håndtere situasjonen med fatning og verdighet.

Lettere under krigen

– Min far jobbet med nødhjelp og jeg er helt sikkert farget av det, for i min familie levde vi tett på en far som stadig rykket ut til samfunn og land som opplevde større utfordringer enn de kunne bære. For meg er det en realitet, sier Anders.

– Det ville vært fint, men lite sannsynlig at et land for aller første gang i historien skulle ha funnet oppskriften til et samfunn som ikke kan kollapse. Det har riktignok aldri skjedd før, men det ville være fantastisk. Kanskje blir det slik at vi aldri vil få bruk for kunnskapen vi bygger opp. Men vi opplever at det å ha mestringsplaner, gjør oss både tryggere og lykkeligere. Og det gir mening å formidle kunnskap som var selvfølgelig for en stor andel nordmenn for bare noen tiår siden, sier de to.

– Under annen verdenskrig var det lett for mange å begynne å dyrke poteter og grønnsaker i hagen og å sanke fra naturen. Villagris var heller ikke noe problem. I dag er denne kunnskapen langt fjernere for de fleste. Da krigen brøt ut var det bare 20 prosent av maten som ble importert. I dag er selvbergingen bare 35-40 prosent. Det sier alt om hvor sårbart samfunnet vårt er. Under krigen var det altså 20 prosent som ble borte da forsyningslinjene ble brutt. I dag risikerer vi at 65-70 prosent forsvinner, ja - kanskje mer om vi erkjenner at vi har et landbruk som er totalt avhengig av strøm, diesel og teknologi. Da står vi overfor store praktiske problemer som vil kreve stor kreativitet og mye organisering.

Et lite lager med salt og korn

– Svenske myndigheter er mye mer pragmatiske enn norske. De har utferdiget en lang liste over hva folk bør ha i hjemmet for å kunne klare seg i en vanskelig situasjon. I Norge virker det kanskje som om vi er litt mer redde for å tenke helt konkret. Selv mener vi at åpenhet og klare meldinger er godt for alle parter, både myndigheter og borgere. Tydelige råd er beroligende. Det skal ikke så mye til for å dra ut husets matreserver ganske lenge. Helt korn og havsalt er viktige stikkord her. Vi tenker at flest mulig burde ha småting på lager som vil gjøre en vesentlig forskjell i en krevende situasjon. Skulle det skje at vi mistet strømmen over lang tid, kan alle husstander berge alt fra fryseren, både grønnsaker, kjøtt og fisk - med salting. 25 kg havsalt på Felleskjøpet koster 125 kr og tar liten plass - og det er evigvarende. Er man heldig å få kjøpt godt tørket korn direkte fra en bonde, feks 100 kg, tar heller ikke det mye plass i sekker - men dette forutsetter en helt tørr lagring. Tørt korn holder seg lenge og kan brukes til mat og såkorn i flere tiår. Forøvrig passer vi for egen del på å ha litt ekstra tørre bønner og noe hermetikk, da er det litt å gå på om butikkene skulle få problemer. Et lite aggregat for å sikre noe strøm, og noen ekstra kanner med bensin, er også ledd i samme tenkning. Ellers kan det være klokt å alltid ha litt ekstra ved, stearinlys og fyrstikker - dette går ikke ut på dato. Det nytter ikke å utstyre seg for alle eventualiteter for måneder eller år, men det går an å forberede seg mentalt og praktisk. Nyttige kunnskaper og erfaringer krever dessuten ingen lagerplass, er nyttig og morsom i normale tider, og kan bli ekstremt viktige i en krevende situasjon, sier Anders.

Selv er de opptatt av at folk også prøver å ha grønnsaksfrø på lager, det er ikke sikkert at hagesentere og andre butikker har alt til kjøkkenhagen i en vanskelig situasjon. Alle kan fryse ned frørester de har eller kjøpe inn frø og fryse det ned. Om frøene bare er tørre når de legges i tett glass i fryseboksen, vil det meste holde en høy spireprosent i mange tiår. Selv pakker de grønnsaksfrø i gjensveisede frøposer for langtidslagring, til de som ønsker å kjøpe inn et fullskala frølager med veiledningshefte. Pakken gir en god start for 200m2 kjøkkenhage i to år. Selv dyrker de omlag 500 kg grønnsaker i året på sine 200m2. Frø tar utrolig lite plass, men kan bli viktig.

Økte priser

– I lys av årets tørke og sannsynligheten for mer ekstremvær kloden rundt i fremtiden, er matvareknapphet det mest sannsynlige scanariet. Det kan bety at prisene stiger og at vi ikke lenger slipper unna med 10 prosent av lønnen til næringsmidler. Mindre mat betyr dyrere mat. Da vil det fort bli et mål for folk å skaffe matvarer selv, enten vi snakker om bær, fisk, kjøtt eller grønnsaker. Betydningen av å kjenne at vi kan gjøre noe med situasjonen er utrolig viktig, tenker Barbro og Anders.

Lokal beredskap

– Uansett hvordan en slik krise kommer, så vil den sannsynligvis komme som en overraskelse. Kriser gjør alltid det. Da gjelder det å kunne reagere raskt og lokalt. Da vil vi se viktigheten av Sivilforsvaret, Heimevernet, Røde Kors og kommunale beredskapsplaner. Vi har lenge savnet saklig debatt både på nasjonalt plan og lokalt plan om hvem som skal gjøre hva i en krisesituasjon. Nå ser vi en oppvåkning som er veldig gledelig, sier Anders Nordrum .

– Lenge har det å løfte slike temaer vært synonymt med svartsyn. Å forberede seg innebærer arbeid, kostnader og organisering både på individnivå og for samfunnet. Ingen ønsker å være pessimisten i en forsamling. Men Riksrevisjonen har pekt på mangler, Senterpartiet, SV og De Grønne peker på sårbarhet og mangler. Vi håper både myndigheter, politikere og vi alle i Norge kunne fått et mer åpent og pragmatisk forhold til disse tingene. Dette angår oss jo alle på tvers av politiske skillelinjer, stand og stilling.

Klimaet endrer seg

– Vi har ikke faglig grunnlag og forutsetning for å si hvorfor klimaet endrer seg, men vi ser jo at det skjer, og det skjer fortere enn med naturlige svingninger. Dyr og planter klarer ikke følge etter. Naturen og økosystemene henger bak, og det gjør også vi som produserer mat. Det handler om hvilke kulturer vi dyrker, hvordan jordene er drenert, hva vi har av vanningsteknologi og teknisk utstyr.

I Aleppo ble ris omsatt for 2000 kroner kiloen. Der situasjonen blir presset nok, blir korn tilslutt like verdifullt som gull - for gull kan ikke spises.

Energi er sårbart

Selvbergingsgraden som jordbruket kan bidra med, vil bli sterkt påvirket av en energikrise. En bonde som feks har 60 kyr er avhengig av diesel og elektronikk i den daglige driften. Blir strømmen borte, må besetningen desimeres. Ingen kan håndmelke så mange kyr. Er det knapphet på diesel også, får du ikke kjørt aggregatet uten at det går på bekostning av behovet for å frakte rundballer. Kanskje må du frakte kyr ut til nedlagte gårder nærmere der rundballene ligger jordene. Må det slaktes ned, blir det raskt behov for salting av kjøtt for å sikre reserver.

Jo flere innbyggere som da har litt salt, jo mere kjøtt kan i tilfelle bevares til mat.

– Et viktig poeng er at veien til alternativer til teknologien er langt lenger enn da krigen rammet i 1940. Bilen kan ikke bygges om til knottgenerator. Hestene er borte fra gårdene, og de hestene vi har, egner seg ikke til å trekke en plog. Ikke har vi plogen heller. Og DAB-radioen - hvordan fungerer den om nettet ligger nede?

– Vi sier ikke at disse scenariene ligger foran oss. Men vi mener det er viktig å drøfte den sårbarheten som også vårt samfunn har. Forsvaret snakker om farene forbundet med krig. Få snakker systematisk og inngående om truslene ved en kollaps forårsaket av matvaremangel, pandemi, flyktningestrømmer eller energimangel.

Kjøkkenhagens nøkkelrolle

– Det kan være klokt å huske på at alt for bestandig ikke nødvendigvis er like enkelt som det er i dag.

De er begge fra jordbrukerslekt, er glad i å se at det gror rundt seg, og det oppleves meningsfullt å kunne dele kunnskapen om hva som skal til for at alle med litt plen skal kunne klare det samme. Å få en kjøkkenhage til å levere så mye mat at det virkelig monner for en familie, er ikke gjort i en fei. Men om man har tilgang på jord, frø, litt kunstgjødsel til å starte med og kunnskap om hvordan man videre kan gjødsle grønnsakene med gressdekke og brenneslevann, kan det som i dag er plen, en dag bli en del av den totale matvareberedskapen for en husstand.

– Dette krever kunnskap og det er denne kunnskapen vi gjerne vil bidra til å holde i hevd, avslutter de to.

Kommentarer til denne saken