Gå til sidens hovedinnhold

Beundring eller ironi?

Jeg blir aldri helt ferdig med diktet "Motorguden".

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Avisa Valdres har tatt inn flere dikt av Thomas Skeie tidligere. Men det er lenge, lenge siden.

Thomas Skeie ble født på gården Skeie i Vang i 1890. Han var sønn av Ingeborg Helgesdatter fra Sørre Leine og skulemeister Bøye Bøyesen Kattevold. Thomas levde det meste av ungdomstida si i Vang, men flyttet ut på slutten av 1920-tallet. Han slo seg ned i Nord-Odal – hvor han døde i 1959.

Min mor – som var Thomas sin niese – etterlot meg en «knippe» med dikt av Thomas. Vedlagte dikt ble jeg aldri helt ferdig med etter at jeg hadde lest det. Var mors onkel en klarsynt og framsynt person som skjønte at dette var for godt til å være sant?

I så fall var det godt tenkt. Diktet kan godt være skrevet for så mye som 80 år siden. Eller var han en nesegrus beundrer av fremskrittet?

Jeg tror jeg overlater problemet til dere, mine medabonnenter.

Her følger Thomas sitt gamle – men svært så dagsaktuelle tema:

MOTORGUDEN

Farten skal auke på breilagde vegar

av betong og stålet.

Forbrenningsmotoren skal bere oss fram

mot det lysande målet.

Lett-levestandarden skin i det fjerne

lokkande blidt som ei himmerike stjerne.

Der skal det av allting bli nøgdi til alle.

Og ingen tarv ottast for syndi og fallet

Når alle blir mette og alle blir rike

og broderleg samde og sæle og like.


Motorgud store – i mekanisk sanning,

takk, at du kom med di sterke oppmaning

til oppdrift og framdrift og øksling i ære.

Sjøl tok du børene våre å bere.

No tarv me kje trygle og bede og syte.

Og alle må elske ein gud som vil lyde.

Gjev berre gass, og du køyrer oss like

inn i eit lysande tusenårsrike.

Kommentarer til denne saken