Jeg viser til lederen i avisa Valdres 17. mars.

Det bør være boplikt på eiendommer hvor det er inntektsgrunnlag, så man kan leve av eiendommen, men det er dessverre ikke mange av de lenger. Den realiteten må vi bare se i øynene.

Les også

På tide å vurdere buplikt

For mange eiendommer i Sør-Aurdal har nå all skogen blåst ned, og resten av eiendommen har kommunen lagt beslag på til LNFR. Det vil si at for neste generasjon er det ingen muligheter for inntekt, kun utgifter og arbeid.

Nå som det skal være revisjon av kommuneplanens arealdel, er det et fint tidspunkt for politikerne å se på mulighet for lettelser i LNFR-områder. Det bør være litt mer råderett over egen eiendom.

Dersom alle som kun har eiendom i LNFR-områder kan få frigitt et areal som kan brukes til fritidstomter e.l., så vil det bli en dobbel gevinst ved at eier for eksempel har mulighet for å selge et par hyttetomter, og kan bruke inntektene til å sette i stand bolighus til seg selv.

Da får vi både innbyggere og deltidsinnbyggere, og det blir økte inntekter til kommunen i form av eiendomsskatt o.l. Det kan da umulig være behov for så mye landbruksareal som det er i dag. Hvem kommer til å drive landbruk langt inn i skogen og høyt opp på fjellet?

Mange av husene som står ubebodd, vil jeg tro ikke har en standard som de som er i etableringsfasen i dag vil ha. Det må investeres en del penger for å få de oppgradert.

Jeg tviler på at det er etterspørsel etter 300 eiendommer i Sør-Aurdal. Hvis det finnes tall på det, hadde det vært interessant og visst.

Blir det boplikt på alle eiendommer, vil det medføre at mange ikke ønsker å overta. Da blir det mange hus som blir stående tomme, og som forfaller. Da må det være bedre at noen vil eie, bruke de til fritidsboliger, og faktisk vedlikeholde husene. Det genererer også inntekter for kommunen.

Når man kjører igjennom dalfører her i landet, er det veldig mange plasser det står mange hus til nedfalls. Det er et stusslig syn, som jeg håper vi unngår her. Det er tross alt bedre at det ikke er lys i glasa hver kveld, enn at husene forfaller.

Boplikt blir oppfylt ved å ha folkeregistrert adresse på stedet. Det trenger ikke å bety at eier fysisk bor her. Det vi må jobbe for er å få de som eier eiendommer til å få lyst til å bo her. Det er her jobben må gjøres – det må jobbes med bolyst, ikke botvang!

Og det kan ikke bare snakkes om det. Det må gjøres konkrete tiltak. Tiltak som vil koste noe nå, men som på sikt forhåpentligvis vil tjenes inn igjen.

Spør heller de som har hus om hva som skal til for at de vil flytte hit, ikke tving noen til å selge eller flytte.

Tvang er sjelden en god løsning!