I vårt helsevesen drives de mest betydningsfulle helsetjenester av en mer eller mindre anonym byråkratmakt som gjennomfører fusjoner og reformer som ikke tjener pasientene. Mange bruker begrepet «foretaksadel» om den helsepolitiske makteliten i en organisasjon som gir grunnlaget for en dominans over politikere og fagfolk. Helseforetakene bruker av fellesskapets økonomiske ressurser til å kjøre fram med sitt store propagandaapparat.

Bekymringsfulle reformer har ikke hatt pasientfokus i høysetet, som konsernorganisering av sykehus, sterk nedbygging av sengetall, dårlig funderte sykehusfusjoner, svarteper-spill angående pasienter – og vedtaksbasert, – framfor fagbasert omsorg.

Vi hadde ventet et større fokus på bekymringsfulle reformer i norsk helsepolitikk ved siste stortingsvalg. Hva nå? Skiftende ministre endrer oppfatning så snart de er kommet i posisjon, og virker ydmyke overfor styringseliten, men bryr seg lite om «grasrota». Statsrådene fungerer, den ene etter den andre, som mikrofonstativ for de usynlige, som ikke er på valg.

Det markedsstyrte helsesystemet (NPM) har overlevd skiftende regjeringer, og de største partiene ser dessverre ut til å skygge unna en endring, selv om «alle» ser at dette har gått feil vei, og av mange blir kalt et vanstyre, som både er meget kostbart og som har gått ut over tilliten mellom arbeidstakere og ledere. Det oppleves sterkt at lederne har mer økonomisk fokus – enn forankring, legitimitet og lojalitet til den virksomheten de skal lede.

Fastlegene presses, og pålegges stadig flere oppgaver som sykehusene tidligere hadde. Vi har en voksende fastlegekrise. Mange flere pasienter enn før, blir prisgitt kommunenes økonomi og faglige ressurser. Sykehus-dørstokken vil bli høyere når sykehusene sentraliseres bort, med en seleksjon av lønnsomme pasienter.

Innlandspasientene blir «prøvekaniner» i et slags «prosjekt» hvor det økonomiske er helt ute av kontroll. Lånte milliarder skal tilbakebetales med avdrag og renter, reduserte lønninger og ved fjerning av ansatte. Behandlingsbehovet stiger fram mot 2040. For å gi plass i sykehusene, overføres stadig sykere mennesker til sykehjem. Det er ikke vanskelig å se hvilke pasienter som trekker Svarteper-kortet i en sentraliseringsprosess. Det blir en stor pasientgruppe som ikke får stilt diagnosen ved sykehus, men legges inn på kommunale institusjoner.

Som om det ikke er vanskelig nok fra før, så skal det spares ytterligere 300 millioner til hovedsykehus, – et hovedsykehus som garantert blir for lite til å dekke det store innlandsområdet. All tidligere erfaring peker dit. Det er ikke bygd et eneste norsk sykehus med stor nok kapasitet de siste 30–40 år. Tydelige eksempler er Kalnes, A-hus og Drammen. Nedlegges 3 av de somatiske sykehusene i Innlandet (det ene blir elektivt), står vi overfor den råeste nedleggelsen av sykehus i hele landet. Den faglige debatten om samlokalisering av somatikk og psykiatri, er blitt et «stebarn» i spørsmålet om «Mjøssykehus», – nærmest et slags «selvfølgelig haleheng».

De største legemiljøene i Oppland ønsker ikke dette hovedsykehuset. Det gjør heller ikke folket, selv om de som har ført pennen i høringssammenfatningen, hevder det. Statens vegvesen vil ikke ha denne sentraliseringen, og hevder det er en mangelfull utredning som vil gi kritiske trafikksituasjoner.

Sykehus og ambulansetjeneste skal være en «samfunnstjeneste» som en del av velferdsstaten. Isteden er sykehusene blitt omdannet til «butikk», med sentralisering og stykkprisfinansiering.

En fersk artikkel av Thomas Bruun Wyller (professor i geriatri ved UiO) og Gisvold (professor i anestesiologi, NTNU) m. fl., hevder at helsetjenesten vil forvitre dersom ikke dagens organisering av sykehusene endres, og at det er mulig å beholde et statlig eierskap uten at sykehusene er kvasikapitalistiske foretak. Artikkelens overskrift er: «Sykehusreformen har skapt mer byråkrati og svekket samarbeidet.»

De politiske partiene bør stilles til ansvar før valget. Organisasjonen «Alternativ til helseforetaksmodellen» har lagt fram et forslag til endring av systemet, og stadig flere slutter seg til med forslag og krav om endringer.

«Kreftsvulsten» helseforetaksmodellen må ut av norsk helsevesen. Vi er langt på overtid. Denne aller viktigste helsedebatten skulle vært prioritert FØR store omorganiseringer av spesialisthelsetjenesten.