De to siste tiårene har jeg hatt jobber som har ført meg rundt i Innlandet. Først hovedsakelig i Oppland. Gjennom mange turer opp og ned Gudbrandsdalen, har jeg lært meg å legge merke til tranene og husker den gangen jeg såg en ørn over Lågen. Ottadalen, en gnistrende klar og kald dag, når himmelen er blå og alle trær er hvite av frostrim og snø.

I Valdres er det lett å føle seg hjemme for en lillehamring når man kommer til Fagernes. Med vannet og de lave åsene bak, føles Fagernes som en mindre utgave av Lillehammer. Og så Hadeland da, med Randsfjorden og vårt eget Toscana. Året hvor sommerferien ble lagt til flatbygdene på Toten, føltes som å komme til en annen verden. Det var fint, og blir ikke glømt.

Etter hvert, med nye jobber og oppgaver, utvidet repertoaret seg til og å omfatte Hedmark også. Selv med GPS har jeg klart å kjøre meg bort en rekke ganger. Da kan turen bli lang, og ta litt tid, men blir gjerne rik på opplevelser og jeg får sett plasser jeg ellers ikke hadde fått se.

En gang jeg var i Vang kjørte jeg en baksidevei på tur hjem. Da kunne jeg skue ned på E6, mens jeg fikk et nytt perspektiv på alt, da jeg kom litt opp i høyden. Etter hvert kom jeg inn på fylkesveien gjennom Åsmarka. Kommer jeg meg til Lismarka, Brøttum eller Mesnali, er det praktisk talt nabolaget mitt, og det er jo alltid trygt og godt.

I gamle Hedmark er det et rikt utvalg av hyggelige grender og tettsteder som har gått under radaren for min del. Derfor forsøker jeg stadig å utforske nye veier. På tur slår jeg fort av en prat med folka jeg møter på min vei, og veldig ofte lærer jeg noe nytt. Det er ytterst sjelden at det ikke er hyggelig å møte nye folk med andre erfaringer enn meg sjøl.

I Glåmdalsregionen og Nord- Odal kommune, oppdaget jeg nylig det lille, men svært trivelige stedet Gardvik, som merkelig nok, også minner meg litt om Lillehammer. Jeg hadde nok aldri reist dit hvis jeg ikke tilfeldigvis ble invitert. Traff mange engasjerte og blide folk. I Nord- Odal ser jeg også fram til å prøve den lokale retten «pannerusk» på Milepælen, en gang det måtte passe. Mest sannsynlig kommer jeg til å slå av en prat med noen der og.

Østerdalen har jeg kjørt såpass lite, så den fortsatt er veldig lang. Beklager det altså. Men jeg har trua på at det vil forandre seg etter noen flere turer dit. Har allerede planlagt et par.

Jeg har også morsomme minner fra hedmarksdelen av Innlandet, som ikke er i jobbsammenheng. For eksempel da jeg var på Brandsrudsletta i Løten, på konsert med Smokie rundt 1990. Så kontakt på tvers av fylkene har det alltid vært, om det er på privaten eller næringer imellom.

Når`n har vokst opp ved Mjøsas bredd, føles uttrykket «samma å`n bor hen i væla, bare`n ser Mjøsa» helt riktig, og Mjøsa har vi alltid delt på, vi opplendinger og hedmarkinger. Nå ligger Mjøsa der, som hjertet i Innlandet. Når jeg kjenner etter, er jeg glad i hele fylket vårt, tok det tjue år? Jeg har erfart at hedmarkinger er trivelige folk, som jeg har mye til felles med. Uansett, jeg har blitt en innlending. Og nå har jeg til og med sagt det høyt.