Mine kolleger har resignert. Vi er utmattet etter mange års kamp

-  Troen på at fornuften vil seire, svinner hen i stadig raskere takt, skriver intensivsykepleier Stine Brunsberg.

- Troen på at fornuften vil seire, svinner hen i stadig raskere takt, skriver intensivsykepleier Stine Brunsberg.

Av
DEL

leserinnlegg  (Gudbrandsdølen Dagningen)
21 år som sykepleier på sykehuset i Lillehammer har gjort mye med meg, og i stor grad formet meg som menneske. Akutte, kritiske situasjoner, rørende pasientmøter, gode kolleger, utfordringer og læring. En hverdag med både liv og død, skratt og tårer. Jeg er takknemlig for de mulighetene sykehuset har gitt meg, jeg har fått både videreutdanning og sjansen til å prøve meg i ulike stillinger.

I dag er jeg både frustrert og bekymret, mer enn noen gang tidligere. Slik sykehusstyret og organisasjonsadministrasjonen behandler pasienter og ansatte i «mitt» sykehus, gjør meg så inderlig trist. Jo lengre distansen fra pasienten til beslutningstakerne er, jo lettere er det å stramme inn noe her, og redusere litt der. Det er fult mulig å tegne et kart som passer perfekt med rammer og visjoner. Desto vanskeligere er det å få dette kartet til å passe med terrenget og virkeligheten, hvilket jo havner på mellomledere og ansattes oppgaveliste.

Konstituert direktør for divisjon Lillehammer- Gjøvik uttalte i desember at «Divisjonene har for høye kostnader til bemanning i forhold til budsjett og aktivitet. Det må til store endringer og omstillinger for å tilpasse oss de økonomiske rammene vi har.» Jeg kan opplyse om at pasientene fortsetter å komme til sykehuset på Lillehammer. De er mange, de er syke, de trenger hjelp. De har rett på helsehjelp. De kommer til et sykehus med overbelegg og korridorpasienter ukentlig. Til tross for dette, vurderes det å legge ned ytterligere en sengepost.

Presset på den enkelte lege og sykepleier er allerede stort. Rekrutteringsvansker gjør ikke situasjonen lettere. Jeg forstår mine arbeidssøkende kolleger godt, hvem ønsker å jobbe i en divisjon hvor det brukes 2 millioner for mye pr uke? Og styret krever omstilling!

Mantraet om at vi skal jobbe smartere har svevd over oss i flere år, men hjelper oss dessverre ikke mye i praksis!
I 2010 fikk Sykehuset Innlandets tidligere styreleder Bente Mejdell presentert den pasientfaglige håndteringen i Divisjon Lillehammer. Hun ble begeistret og utbrøt «Look to Lillehammer». Når jeg ser tilbake, lurer jeg på om dette var begynnelsen på slutten for mitt sykehus. Etter Mejdells uttalelse har det vært flytting av funksjoner, nedbemanninger, budsjettsprekker og nedskjæringer.

Det skal i denne sammenheng også nevnes at vi fikk Kvinneklinikken til Lillehammer. Et svært godt tilbud til målgruppa. Et så godt tilbud at det nesten ble for bra. Kvinneklinikken ble forespeilet endringer som kunne medføre spredning av funksjoner til ulike deler av bygningen, og avdelingssjefen sluttet i protest. Forekomsten av konspirasjonsteorier om at Divisjon Lillehammer utarmes og radbrekkes for å svekkes i forhold til plassering av akuttsykehus/hovedsykehus/Mjøssykehus har vært og er økende. Det blir vanskeligere og vanskeligere å avvise disse utsagnene.

I løpet av mine år på sykehuset har jeg sett mine kolleger stå i stormen, arrangere aksjoner og fakkeltog, skrike opp om urett mot «våre» pasienter! Men nå er det ganske så stille, mine kolleger har resignert. Vi er utmattet etter mange års kamp. Troen på at fornuften vil seire, svinner hen i stadig raskere takt. Politikere, samfunnsdebattanter og fagforeninger, våkn opp! Nå må resten av lokalsamfunnet trå til. Vi som arbeider på sykehuset på Lillehammer har nok med å komme oss hjem for å hvile etter endt vakt, slik at vi kan stå opp igjen i morgen, klare for ny innsats!

Stine Brunsberg, Intensivsykepleier, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken