Gå til sidens hovedinnhold

Klokka er 06:00. Det er mandag morgen, og en av de mest voldsomme naturkatastrofene i Valdres i nyere tid har lagt skogene i de to østligste kommunene så godt som flate.

Roar Ski (38) kliver ut av doningen, som har tatt ham til Lo for anledningen. Dagens første stopp skal avlegges.

Ut ei låvedør på baksiden av lastebilen står et titalls griser og venter spent. De glor mot det sterke lyset som skinner mot dem.

Roar senker en etasje lengst frem i lasten, og dekker gulvet med et lag sagflis. Turen skal gjøres så behagelig som mulig for dyra. De skal etter loven ikke stå lenger enn åtte timer, så alt må klaffe uten større forsinkelser så fort den første grisen har satt sine bein på bilen.

Roar hilser på dyra. Lar de lukte, føle og se.

Porten åpnes, og grisene har fri passasje. De nøler litt, men med et dytt bak fra familien Ødegaard, så får de fart på seg.

Grisene snuser seg fram på den nye smårare bingen som menneskene vil ha dem oppå. Men de er egenrådige og standhaftige vesener, og lar seg ikke pirke på trynet av hvem som helst.

Grisene lar ikke Roar stenge dem inne uten kamp. De er sterke, og langt flere enn én mann. Dampen ryker fra dyra i morgenkulda.

Når de går ute hele sommeren så utvikler de egne meninger. Det er ikke bare å si til de hva de skal gjøre!

Roar Ski

Kampen er over. Grisene er på lasten. Deres endestasjon: Fatland-slakteriet i Kjøttbyen på Furuset i Oslo.

Bonde Knut Ødegaard får kvittering av Roar på at dyrene er hentet. Roar henter gris fra Ødegaard omtrent hver mandag. Nå er det i sesong, julematen skal sikres.

Roar har kjørt for Fatland siden 2007. Han tok sakte men sikkert over for svigerfar, Svein Fodnes, da han ødela beinet i den samme jobben, i møte med ei kvige.

melkekyr på lasten. De er skeptiske, men de trasker på.

Roar er det man kaller en "byggefeltunge" og har ikke vokst opp i nærheten av et fjøs. Utdannelsen har han hentet i forsvaret.

Grisene lager litt leven når de lasses på, men det tar ikke lange stunden før de har slått seg til ro. Det skal ikke så veldig mye mer tid til, før alle ligger og sover på gulvet.

Roar er egentlig "byggefeltunge" og utdannet lastebilmekaniker i forsvaret. Det ble gård, fjøsdrift, tre unger og livet som langtransportsjåfør i stedet. Roar klager ikke. Selv om det blir lange dager, tar han det igjen i helger og ferier.

Kundeservice står sterkt hos Roar og kollegaen Knut i Fodnes Transport. De har rundt 80 kunder. Og mer enn nok av jobb til en mann til – men kun i sesong.

I blant må man reise langt. Langt og grisgrendt til inni Etnedal skal ei ku plukkes opp. Det er siste hentepunkt før ferden bærer videre til Oslo.

Roar lå litt foran i ruta, så det er ikke strødd og gjort klart til å motta tungtransport på gården ennå. Han kommer seg ikke opp bakken fra låven, og kjettingen må legges klar.

Å kjøre tungtransport forbindes gjerne ikke med fysisk krevende arbeid, men jobben med å losse på levende dyr kan være både tung og farlig. Dagros er ikke helt på samme bølgelengde som Roar i dag.

Kosthold er viktig når man lever store deler av dagen på veien. Roar har alltid med seg niste.

Dyra kjøres inn til Kjøttbyen på Furuset i Oslo. Her ligger en av tre Fatland-slakterier. De to andre ligger på Ølen, en times tid utenfor Haugesund, og Jæren, en halvtime unna Stavanger. Det har også blitt turer hit, noe Roar setter stor pris på. Det er gøy når utsikten fra førerhuset varierer litt.

Det foredles ikke kjøtt på Fatland Oslo. Her slaktes det og sendes videre til foredling.

Sistemann inn er førstemann ut. Roar får hjelp av ansatte på slakteriet til å få ut dyra. Klokka er 12.51.

Grisene fra familien Ødegaard sendes tilbake senere for foredling på gården.

I det grisene blir geleidet ut av bilen, er kyra som gikk inn døra bare noen minutter før, allerede døde, kan Roar fortelle i etterkant.

Og brått, rundt 12:58, 7 timer etter arbeidsdagen startet, er alle dyra lastet av på bare noen få minutter.

Nå gjenstår resten av arbeidsdagen. For den er langt fra over.

Mens Roar venter på sin tur i vaskehallen, kommer Knut Kvissel (33). Han er den andre mannen i Fodnes transport. Han har kjørt fra Vang i dag.

Gutta i Fodnes transport har den lengste veien til slakteriet av alle sjåførene på Østlandet. Derfor er det lagt opp til at de kommer i 13-14-tiden. Og skjer det forsinkelser andre steder tidligere, blir det fort kork. Da kan guttene ende opp med å vente enda lenger.

Knut (33) har jobbet i fem år hos Fodnes transport. Han kjenner Roar fra ungdomsskolen, og før han ble sjåfør var det – i likhet med Roar – mekaniker han brukte tida på.

Knut har ikke, i motsetning til Roar, starta familielivet ennå. Derfor kan han, og bor så godt som i bilen. Som dyretransport-sjåfør er ugunstige tider og alt annet enn et A4-liv nøkkelord. Over nyttår tar han over gården.

Endelig er vaskehallen ledig. Hver dag etter endt levering må bilen vaskes og skrubbes helt ned til minste detalj.

Det forlenger levetiden på bilen, men også av hygieniske hensyn til dyra.

Det spyles.

Såpes inn, og spyles av igjen.

Og strøs, klar for neste passasjer.

Vaskeseansen tar fort en times tid. Og dette er bare den lille bilen.

Every single fucking day!

Roar Ski, på spørsmål om dette må gjøres hver dag.

Bilen er vasket, ren og pen. Formiddag har gått over til ettermiddag, og siste halvdel av dagen venter.

Det er nemlig ikke bare slik at Roar kjører "dødens bil". Det hender vel så mye at han får oppdrag på tilbakeveien, av mer motsatt karakter.

I Nittedal skal en limousin-okse plukkes opp og kjøres til Rye. Der venter en flokk kviger på det nyeste medlemmet, en strøken kar å starte familie med.

Men han er ikke særlig begeistret for å forlate kvinnene sine i Nittedal. Det må mye tålmodighet, godsnakk og raslende kraftfôr til. Tiden går, men det er ikke ønskelig å stresse opp en okse heller.

Etter en stund lar oksen seg overbevise. Han går på, og starter ferden mot et nytt og produktivt liv i Valdres.

Etter en halvtime kan Roar omsider vende snuten tilbake mot Valdres. I sesong går det slag i slag. Fra januar og mot beitesesongen er det ikke like hektisk. Da har han også tid til en prat med kundene.

Fatland påspanderer alle bøndene en tur til beitet. Det er kjøringa Roar liker best. Når dyra skal på stølen om sommeren. Hoppende, sprettende og glade dyr. Minst like glade bønder.

Roar vet og ser at bondeyrket kan være ensomt. Når det er mindre travelt, har han bedre tid til å slå av en ordentlig prat med bøndene. Prate, se hvordan det egentlig går. Enslige bønder har også behov for å prate, forteller han. Beitekjøringa gir mer rom for den praten.

Det må fylles drivstoff. Roar pleier å unngå bensinstasjoner de mest tettbefolkede stedene. Stopper gjerne på mindre travle tidspunkter. Selv om han ikke har opplevd noe ubehagelig selv, vet han fra andre kolleger at ikke alle synes det er stas å se selveste "slaktebilen".

Han benytter samtidig muligheten til å sjekke at alt står bra til med passasjeren på lasten.

Klokka er 19.13. Det er blitt sent igjen, og det lille av dagslys man får i midten av november er igjen historie. Lemmen er ned, og Roar og bonden diskuterer det nye tilskuddet som skal inn i avlen.

Showets stjerne for kvelden tar omsider turen ut. Inne fra fjøsen høres resten av flokken. Det vekket nok nysgjerrigheten.

Han får ta plass i båsen til høyre. Alle er midt i kveldsgildet, og ofrer ikke den nye herremannen så alt for mye oppmerksomhet.

Da dette er kveldens siste stopp, kan Roar tillate seg å være der litt lenger. Holde samtalen gående om litt mer en antall kyr og kvitteringer.

Sjåførene er tross alt slakteriets ansikter utad. Det er de som har ansvaret for at dyrene kommer seg trygt fra A til Å. De fanger gjerne fort opp om noe ikke er som det skal hos bonden. De er og blir bindeleddet mellom bonde og slakteriet, i tillegg til leddet som sørger for at julematen står på bordet nok et år.

Den siste reisen

For abonnentar