Vi skrur tiden tilbake til 1998. Kosovo var en provins i Serbia, en av to republikker i Øst-Europa som til sammen utgjorde det daværende føderale republikken Jugoslavia etter 1992.

Jugoslavia besto av flere etniske grupper, der serbere utgjorde rundt 36 prosent – de fleste i Serbia. Rundt 90 prosent av den etniske befolkningen i Kosovo var derimot albanere; kosovoalbanere.

Mange kosovoalbanerne likte dårlig at Kosovo ikke hadde status som selvstendig republikk, men heller var underlagt den serbiske republikken. Mistillit og splid økte mellom de serbiske og kosovoalbanske innbyggerne, og nasjonalistiske følelser vokste.

En voldelig konflikt oppsto mellom den albanske geriljaen og den serbiskdominerte sentralmakten. I 1998 satte myndighetene inn serbiske militærstyrker til Kosovo, som kjempet mot UCK-geriljaen (den kosovoalbanske frigjøringshær) men også begikk overgrep mot den kosovoalbanske sivilbefolkningen.

Frustrasjonen blant kosovoalbanerne var stor, og mangel på politistyrker gjorde at det forekom omfattende overgrep også mot den serbiske befolkningen i Kosovo. Vold og overgrep førte til at konflikten eskalerte og ble vanskelig å løse med fredelige midler. 

Både NATO og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) engasjerte seg for å stoppe overgrepene. OSSE sendte en observatørstyrke, mens NATO gikk til luftangrep mot Serbia i mars 1999, uten tillatelse fra FNs sikkerhetsråd. Serberne tok ikke opp kampen mot de utenlandske angrepene, men intensiverte isteden krigføringen mot kosovoalbanerne.

I juni 1999 signerer serberne en tilbaketrekkingsavtale, NATO stopper sine bombeangrep, flyktninger vender hjem og FN overtar det administrative arbeidet i regionen. Utenfor Glogovc ved Ferronikkelfabrikken ligger tre døde kyr. De døde sannsynlig av trykkbølgen som fulgte etter NATOs bombing av fabrikken

Samtidig blir en NATO-ledet fredsstyrke kalt Kosovo Force (KFOR) satt inn for å stabilisere situasjonen.

Etter konflikten er over avdekkes krigsgraver. Ingen i denne landsbyen vet hvem de døde i de 69 nygravde gravene var, og lokalbefolkningen ble truet med våpen til å begrave de døde som ble fraktet i to lastebiler.

– Man er glad man er liten når sånne ting skjer, man skjønner ikke hvor alvorlig situasjonen er.

Det sier Isabelle om tiden på slutten av 90-tallet og frem til 2004.

Hun husker fremdeles dagen de flyktet i forbindelse med krigen. «I siste liten», sier hun.

Du kjenner sikker til scenene etter å ha fulgt med på Ukraina-dekningen de siste månedene:

– Vi dro til togstasjonen, og pappa ble holdt igjen. Han måtte krige for landet sitt, og det var det siste han ville, forteller hun fra hjørnet i sofaen hjemme på gården til svigerfamilien i Røn.

Kanskje har du sett henne i TV-konseptet Valdres Teens som vakte stor oppmerksomhet i starten av 2010-tallet. Mye på grunn av hennes tilstedeværelse, der man fikk se den blonde, karismatiske, populære og pene jenta lette på sløret som ung asylsøker.

Og den skjebnesvangre tiden der hun og familien blir kastet ut etter syv år i Norge.

Da var lokkene som omkranset de nøttebrune øynene, blonde.

– Jeg skulle jo være norsk, integrert, jeg skulle ikke være annerledes!

Mens Isabelle og moren flyktet til Romania i 1998, måtte far være igjen for å kjempe for Kosovo. I motsetning til 2022 hvor mobil er allemannseie, var det ikke like enkelt å kommunisere for 24 år siden.

– Jeg husker godt at mor, bestemor og bestefar var bekymra hver eneste kveld for vi hadde jo ikke hørt fra ham, alt av kommunikasjon var jo borte. Så det var bare å følge med på nyhetene da. Og når du plutselig ser faren din på nyhetene full av blod ...

Hun tar en pause og gjentar. Ja, han dukket faktisk opp i bakgrunnen av en nyhetssending fra konflikten, blodig. Blodet var ikke hans.

Den dødelige brua

I 2000 kan Isabelle og moren reise tilbake til Kosovo, i likhet med tusenvis av andre flyktninger. De fredsbevarende styrkene har gjort sitt inntog. Men alt er ikke som før.

I byen Kosovska Mitrovica er den etniske befolkningen delt. Det som skiller byen er ei bru.

På den ene siden bor serbere, på den andre siden bor kosovoalbanere. Det oppsto ofte konflikter ved denne «grenseovergangen». Fysiske sammenstøt, med livet som innsats.

Franske KFOR-soldater på stedet der en angriper kastet en håndgranat på nøkkelbroen i Kosovska Mitrovica onsdag 24. mars 2004, og skadet to franske fredsbevarende styrker som tjenestegjorde på det NATO-ledede oppdraget. 

Serbiske demonstranter kaster stein mot etniske albanere på brua etter at det brøt ut sammenstøt onsdag 17. mars 2004. Minst syv ble drept og mer enn hundre er såret i et utbrudd av etnisk vold provosert av rapporter om at to etniske albanske barn møtte sin død i den iskalde elva mens de flyktet fra serbere.

– Det var ikke bare bare å komme tilbake, alt var jo forandret.

Familien til Isabelle bodde i blokk. Med hensyn til sikkerheten for barna, fikk de ikke lov til å leke ute på gata. De måtte holde seg til å leke på taket av blokka.

Det fikk de for alvor forstå grunnen til, da hun som tiåring lekte ved brua med ei venninne.

– Jeg husker vi lekte ved brua en gang, i det en bil plutselig kommer kjørende. Serberne trodde dette var albanere, så de gikk rett til angrep med balltre.

Jentene fikk med seg hele det blodige sammenstøtet. De kunne også høre bomber gå av mens de lekte.

– De sier krigen er ferdig der, men den vil nok aldri være ferdig. Derfor er det eneste du ser når du kommer dit, soldater og sprengte blokker, forteller Isabelle.

Flukten

Mens moren til Isabelle var gravid med yngstemann, bestemmer de seg for å forlate Kosovo. Med to barn mener foreldrene det er på tide å se etter en tryggere oppvekst.

Under NATOs inntog med sine fredsbevarende styrker, ble familien godt kjent med en norsk NATO-soldat. Det var også han som fortalte de om, og anbefalte Norge.

– Så da ble det Norge da, det landet lengst unna, humrer Isabelle og stryker noen hårlokker bak øret.

I lasterommet på en varebil sitter familien på tre, og den vesle valpen med lys, kort og krøllete pels.

Ferden er lang og tar dem over samtlige landegrenser i Europa.

Isabelle, tolv år på den tiden, koser seg på turen tross omstendighetene. Hun fikk ta med seg valpen sin, i tillegg til to store bæreposer med barbiedukker. Slik klarer hun å underholde seg selv.

En varm augustdag i 2004 blir de lempet av på Operagata i Oslo. Operahuset er akkurat påbegynt, så det er bare en stor byggeplass. Den lille familien lar seg likevel positivt overraske over hvor varmt og fint det er. Og vannet, det glinsende vannet i Oslofjorden. Isabelle hadde stjerner i øynene.

– Jeg trodde at da vi hadde kommet hit så skulle vi få hus og bil, og jeg skulle få barbiehus for det hadde pappa lovet meg. Og ja, alt skulle være trygt og jeg skulle få masse venner og sånn.

Hun fnyser og himler med øynene.

– Jeg er glad jeg tenkte det, for det var ikke sånn, fortsetter hun og tar en klunk med kaffe.

Ulykke på ulykke

Første dagen i Norge ble alt annet enn en god start. Da familien ankommer politistasjonen samme dag, får faren beskjed fra Serbia om at moren hans var død. Brått sto familien i en fortvilet situasjon.

Hva skal man gjøre, skal man snu? Får man en ny sjanse til å dra til Norge? Eller skal de bare bli når de endelig har kommet fram?

På politistasjonen blir i tillegg valpen, Billy, tatt fra dem. Han må i karantene i tre måneder, selv om han har papirene i orden.

Ifølge Isabelle er beskjeden kraftig og tydelig:

– Hvis vi ikke betalte 16.000 for å få ham ut av karantenen så skyter de ham. Det husker jeg veldig godt, at de gjorde sånn, sier hun og imiterer et pistolskudd med hånda.

– Vi hadde jo alle dokumenter på hunden, men altså regler er regler og han måtte i karantene, jeg synes bare måten det håndterte det på var så jævlig, sier hun oppgitt.

I det Isabelle gråter i armene til faren mens de ser på at valpen hylende og ynkende blir kjørt vekk fra dem, hører de et skrik bak seg.

Moren segner om i smerter, og den hvite buksa hun hadde på, var ikke lenger hvit.

På grunn av at de fremdeles ikke var registrerte som flyktninger, tok det lang tid før de fikk hjelp. Først to uker etterpå, på et transittmottak, får de vite at det fremdeles er liv i magen.

– Men mest sannsynlig hadde hun mistet et foster. På grunn av mengden blod var det trolig tvillinger hun bar på, ble vi fortalt.

Til Valdres

Den første måneden i Norge blir familien flyttet mellom tre transittmottak. De bor to dager på Tanum, to uker i Lier og tre uker i Moss. Isabelle sier hun kun har gode minner fra den tiden, og mange av de hun ble kjent med da har hun fremdeles kontakt med.

– Jeg var jo barn, og koste meg. Jeg fikk jo masse nye venner på mottakene!

På mottaket på Moss får de beskjed om at Koppang er neste og siste stopp – i hvert fall mens de venter på å få oppholdstillatelse. Lillebroren fødes, Isabelle lærer seg språket og ting begynner å falle noenlunde på plass.

Ni måneder senere, sommeren 2005, kommer kontrabeskjeden – mottaket på Koppang skal legges ned.

Men for familien Vladovic, som får beskjed om at de skal flyttes til et sted i nærheten av Fagernes, er det bare spennende nyheter. De så nemlig for seg en annen Fagernes, 1160 km lenger nord – i eksotiske Narvik.

Skuffelsen rekker allikevel ikke få fotfeste. Det første året i Norge har foreløpig har vært begrenset til brakker, på Lundeskogen asylmottak i Røn får familien nå en leilighet.

Under denne tiden har familien rukket å få sitt første avslag på søknaden om oppholdstillatelse. UDI mener situasjonen i Kosovo er såpass trygg at det ikke er fare for familien å vende tilbake.

– Hvilket var rart, for samme dag får naboen vår i Kosovo som også flyktet, godkjent oppholdstillatelsen i Norge med bakgrunn i at situasjonen var utrygg.

Deretter følger årevis med søknader og avslag. Så lenge familien har lov til å klage på avslaget, benytter de sjansen.

3000 km lenger nord fra hjemlandet får den unge tenåringsjenta oppleve mange nye ting. Både opp- og nedturer.

Isabelle og moren poserer stolt foran det de tror er nordlyset som de ser for første gang.

Isabelle mindre fornøyd på ski med utstyr fra asylmottaket som var kalde og ikke passet.

Isabelle og faren på Skiferplassen på Fagernes, på en skulptur mang et barn har sittet på oppigjennom historien. 

En oppvekst utenom det vanlige

Ungdomsårene er en tid der mange strever med å bli trygg i seg selv og finne ut av hvem man er. Isabelle var ingen unntak. Hun gjør alt for å passe inn.

Hun bleker håret for å se så etnisk norsk ut som mulig, og blir på videregående en populær jente med mange venner.

I 2012 kom dokumentarserien «Valdres Teens» ut, der Isabelle er en av hovedpersonene som følges. Man får inntrykk av en livsglad jente med få bekymringer i hverdagen, men det var en maske hun betalte mye for å holde på.

Da hun begynte på videregående bodde de fremdeles på asylmottaket. Hun hadde nesten aldri besøk fordi ingen turte.

– Jeg skjønner at mange syntes det var ekkelt å komme på besøk da det har vært noen episoder relatert til asylsøkere i Valdres, og man blir selvfølgelig utrygg og skeptisk – og da er det lett å skjære alle over én kam iblant.

Konsekvensen var at tenåringsjenta satt mye alene og følte på de vonde følelsene.

– Jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg hadde grineøkter der jeg gråt meg i søvn, men det så jo ingen på skolen og ingen av mine venner visste det, for jeg var jo alltid den glade, blide og morsomme jenta som egentlig skjulte dritmye.

Hun skulle være norsk og helintegrert.

Hun skulle ikke være annerledes, en asylsøker med masse problemer og med en bosituasjon vennene oppfattet som utrygg.

Utvisning

I 2010 iverksatte regjeringen en satsing for å returnere flyktninger som ikke har oppholdstillatelse i landet. En returavtale med Serbia trådte i kraft den sommeren, hvilket tillot politiet å gjennomføre tvangsretur av serbiske flyktninger uten oppholdstillatelse.

Familien hadde fulgt med på nyhetene og sett runde på runde med masseutsendelser av serbiske flyktninger, og det var deres største frykt. Foreldrene hadde bedt Isabelle, som da var 18 år, om å ikke finne på noe om det eventuelt ble deres tur.

Klokka 06 lørdag 2. oktober dukker politiet opp på mottaket på Lundeskogen. Isabelle derimot, er på besøk hos sin daværende kjæreste som bor i Våler.

– Den natta drømte jeg at mamma ringte meg og fortalte meg at vi skulle utvises. Og så ringer telefonen klokka seks på morgenen ...

Faksimiler fra NRK.

Familien får en halvtime på å pakke det de klarer, og må pakke for datteren i tillegg. Hun ber om at de i hvert fall husker PC-en hennes.

En politibetjent og faren til Isabelle reiser for å hente henne, og de kjører rett til flyplassen.

Det er også midt under filminga av «Valdres Teens», og filmteamet kastet seg i bilen så fort Isabelle hadde gitt beskjed om hva som var i ferd med å skje.

– Jeg lurer på hvor fort de kjørte, humrer hun.

Mellom 70 og 80 serbere ble hentet over hele landet denne aksjonsdagen.

Veien tilbake

Familien blir sendt tilbake til Serbia via den militære flyplassen på Gardermoen.

– Du blir behandla som om du har drept noen, og det var politifolk over alt.

Hvorfor familien blir sendt til Serbia og ikke Kosovo, får de aldri svar på. Det vet de ikke den dag i dag.

I Serbia blir de ytterligere splittet. Isabelle, moren og lillebroren reiser videre til Romania da moren er opprinnelig rumensk og har rumensk statsborgerskap. Faren blir igjen i Serbia.

For Isabelle handlet dette kun om én ting: Hun skulle tilbake til Norge. Og det fort.

Løsningen på dette var å ordne seg rumenske ID-papirer, noe som lot seg gjøre med morens rumenske bakgrunn. Slik kunne Isabelle reise tilbake til Norge som EØS-borger, med langt flere rettigheter i bagasjen.

Betalte man ekstra, fikk man passet fortere også. Med god hjelp fra familie og venner – også i Norge – gikk finansieringen i boks.

Etter halvannen måned var passet i hånda på Isabelle. Stresset og usikkerheten tærte også på kroppen – og vekta viste 16 kilo mindre enn da hun kom.

I mellomtiden hadde også vennene hennes i Norge stått på. De sendte klagebrev til UDI og kontaktet Isabelle hver eneste dag for å høre hvordan det gikk med venninnen sin. Også de hun trodde ikke var så nære venner, viste omtanke og oppmerksomhet.

Vennene bestilte også flybilletten tilbake til Norge for Isabelle. Det var billigere å fly fra Serbia enn Romania, derfor reiste hun til faren sin i to dager før hun satte seg på flyet tilbake til sitt nye hjemland.

– Å si adjø til pappa da og ikke vite når en ser hverandre igjen. Det var déjà vu. Så mange ganger. Reise fra krigen og pappa, reise fra Serbia til Romania etter vi ble utvist, bli splitta igjen og nå bli splitta i tre land.

Isabelle Vladovic

I slutten av november 2010 forlater 18 år gamle Isabelle familien sin for å følge hjertet sitt, og det hun mener er best for sin egen framtid. 

– Jeg sto på, og skjønte at jeg kanskje måtte reise fra mamma og pappa og ikke vite når jeg får se dem igjen, men jeg måtte tenke på min fremtid og min fremtid var ikke her, den var i Norge. Uansett om veien blir lang og tung, jeg skulle klare det og jeg måtte stå på beina.

Reservefamilien

Hjemme i Norge har Isabelle fått lov til å bo hos en venninne. Hun får eget rom, og hun føler seg som en av familien. Hun fikk mat på bordet, lommepenger, og reglene som gjaldt venninna gjaldt henne også. I tillegg til en hel del kjærlighet og trøst.

Det blir 2011, og i mars, like før bursdagen hennes, får hun den etterlengtete oppholdstillatelsen – syv år etter hun først kom til landet.

Hun måtte riktignok feire både stort og smått uten sin biologiske familie. Resten av familien kom tilbake til Norge og Røn i slutten av mai.

– De syv månedene gikk sakte samtidig som de gikk fort. Det var jul alene, bursdag alene, russetid alene, alle sånne store ting ble jo feiret uten de.

Utenfor bensinstasjonen i Røn gjenforenes endelig familien. Det første lillebror spør om, er om han kan få bensinstasjonspølse, som er det beste han vet.

Billy, hunden til Isabelle, hadde vært hos noen venner i Valdres frem til gjenforeninga. Han ble 17 år, og døde i 2020.

Siden faren ikke var EU-borger, i motsetning til resten av familien, ble det søkt om familiegjenforening for ham.

I 2019 kunne foreldrene endelig kjøpe sitt eget hus i Norge.

En siste motbakke

Fra garden i Røn kan Isabelle se ned på huset til familien. Alle er i umiddelbar nærhet, og det kan trygt sies at de har slått rot i den lille bygda.

Selv lever hun av markedsføring via Instagram-kontoen Bybellbea, i tillegg til flere andre engasjement på blant annet Hiet, Cubus og Dressmann i Fagernes.

Det er kostbart å søke om norsk statsborgerskap.

Ifølge UDI koster det 6 500,- å søke om statsborgerskapet. Det er ikke prisen om søknaden blir godkjent, det er prisen man betaler i forkant uten å vite om den blir det.

På grunn av den høye prisen er det ikke det Isabelle har prioritert, men i oktober 2020 har hun endelig time til politiet for å kunne søke. Denne timen blir avlyst på grunn av kluss i systemet, og hun får ny time i februar 2021.

Ventetiden for å få søknaden behandlet er på dette tidspunktet 10-11 måneder, det vil si at hun skulle fått svar i desember 2021/januar 2022.

Så lenge hun har et pass, kan hun inngå og fakturere samarbeid via sosiale medier – men det rumenske passet var i ferd med å gå ut på dato, og ting begynte å haste.

I februar får hun beskjed om at behandlingstiden til UDI er utvidet til 14 måneder.

– Jeg hadde jo fått beskjed om at jeg skulle få svar innen februar, og så hadde jeg ikke fått svar, og det begynte å haste litt for jeg har en jobb som ofte krever gyldig pass som ID for å få betaling. Da jeg søkte fikk jeg beskjed om at det ikke om til å utgjøre en forskjell for saker allerede i systemet om saksbehandlingstiden endret seg underveis.

Men med litt god, gammeldags balkansk stå-på-vilje og gemytt, fikk hun overbevist UDI om at saka hennes hastet.

Ikke bare for å kunne tjene sine egne penger, men også fordi et åpent samfunn etter to år med så godt som reiseforbud allerede i vinter begynte å legge press på passkontorene både i Norge og Romania.

– Jeg bestilte time for å fornye det rumenske passet mitt, men de hadde ikke tid før i slutten av mai, og da hadde jeg ikke fått passet før i juli.

Hun fikk sendt over bevisene på at hun jobbet som influenser og satt i en prekær situasjon, og etter få dager kom beskjeden:

– «Gratulerer, du har norsk statsborgerskap!». Tok kanskje tre-fire dager, angrer litt på at jeg ikke gjorde det tidligere, ler hun så det runger i stua og den tomme kaffekoppen klirrer mot asjetten.

Statsborgerskapet fikk hun, i likhet med oppholdstillatelsen, få dager før bursdagen sin.

Ledige passtimer var det ikke før ut i august. Isabelle troppet opp på politistasjonen med mat, kaffe og drikke for en hel dag, for å prøve seg på drop in.

– Hadde jeg ventet i 18 år så kunne jeg vente i noen timer til, ler hun.

Det tok fem minutter.

Negerhore

– Det er ikke så jævlig gøy å være en gjeng på reise, og alltid være den som blir stoppa i kontrollen.

Det sier Isabelle om å endelig få norsk pass. Selv om det er det hun vil bruke når hun reiser framover, vil hun fremdeles beholde det rumenske passet.

– Eller, jeg blir sikkert stoppa lell, det er sikkert ansiktet mitt. Men jeg blir stoppa hver jævla gang – alle går forbi men jeg må til siden, humrer hun.

Ikke alle er like glade på 30-åringens vegne, og mener at selv om hun endelig har fått statsborgerskapet, så vil hun aldri bli norsk.

– Jeg takler fint den kommentaren at jeg ikke er «norsk-norsk», og det skammer jeg meg heller ikke over. Når folk spør så sier jeg at jeg er fra Balkan, og at jeg er stolt over det. Men det er Norge som er hjemme. Jeg føler meg norsk og det er her jeg hører til. Jeg tenker norsk, skriver norsk og snakker for det meste norsk.

Den norske identiteten har hun følt på helt siden hun kom til Norge og begynte på ungdomsskolen.

– Jeg følte ikke noe forskjell på meg og andre før noen påpekte det, at jeg var «en negerhore», «en jævla utlending som får alt servert på sølvfat». Ja, jeg har virkelig fått det servert, sier hun sarkastisk og himler med øynene.

– Men så lenge jeg vet hvor jeg tilhører og er sikker på hva jeg føler, så er det det viktigste. Hva andre føler er samme for meg. Det vil ikke skade meg. Rasister finnes det overalt.

Vonde minner

Da dette intervjuet fant sted, ventet Valdres på de første flyktningene fra Ukraina. Isabelle forteller at ting har kommet opp i forbindelse med dekningen av den.

– Jeg vet hva de føler. Og i hvert fall siden de kommer uten pappaen sin, uten mannen sin, uten sønnen sin. Det må jo være helt forferdelig. Jeg får vondt av det, jeg synes det er så kjipt at man har kommet i den situasjonen igjen, sier Isabelle som i januar 2020 selv ble mor til en gutt.

Hun har, til tross for sin bakgrunn som asylsøker, valgt å avstå fra å kommentere og dele sine synspunkter på flyktningsituasjonen og krigen i Ukraina. Følgerne har bedt om det. Det provoserer henne at folk uttaler seg om ting de ikke har peiling på når det gjelder krig.

– Det ser jeg mange på Instagram gjør. «Du, jenta mi, du har hatt alt du trenger i livet ditt, ikke uttal deg som om du vet hva en krig er, du har ikke vært i nærheten. Snøballkrig er det nærmeste du kjenner til», tenker jeg da.

Hun mener uansett at det viktigste er at de som kommer er trygge og får mat og tak over hodet – og at dette gjelder alle som flykter fra noe.

– Om det kommer en mor med fem små barn fra Syria, skal hun bli tatt like godt imot som de fra Ukraina.

18 år etter hun satte sine bein i Norge, er endelig ID-papirene på plass.

Den endelige bekreftelsen på at hun har en tilhørighet til landet hun anser som «hjemme».