BEGNADALEN: Kalenderen teller to dager inn i det nye året. Etter en mildere periode har gradestokken nok en gang krøpet ned til tosifret.

Langs Austsidevegen i Begnadalen, i et tidligere frodig område med eventyrskog – nå et flatt landskap med rotvelt så langt øyet kan se – ligger stallen til Team Moen.

Her har Heidi siden 1996 bygd opp en karriere av lidenskapen – og gjort det riktig så bra, for å underdrive.

Heidi har pustet og åndet hest siden hun var liten jente, og eventyret startet for alvor da hun i tenårene arvet fjordingen til en avdød nabo.

Heidi trener toppidrettsutøvere. Stallen bugner av stjerner innen travsporten. Men det har hun aldri latt gå til hodet på seg.

– Når man når et visst nivå, eller har vokst opp med dette, er ikke gleden av å gjøre grunnleggende stell som det å møkke og flise boksen, like mye til stede.

Men for meg er det fremdeles helt essensielt og gir meg enormt mye glede – det å selv stelle og ta vare på et dyr. De fleste prioriterer bort stallarbeid og bruker ansatte til det, men jeg er motsatt. Jeg vil heller møkke og stelle selv enn å administrere.

I dagens dyrevelferdsstandard ville nok tilstanden til fjordingen før Heidi tok over ansvaret, ha kvalifisert til merknader og pålegg fra både veterinær og mattilsyn.

– Den var min aller beste venn i mange år, smiler hun om karrieren – og egentlig livet slik hun kjenner det i dag, sin spede start.

At det var innen travsporten hun skulle finne sitt kall, var heller ikke selvsagt. Men at hun hadde en tante, Edel Bakken, som også var travtrener, hjalp utvilsomt på.

Tanten – som var Heidis store forbilde – mente Heidi burde prøve trav, noe hun gjorde. Hun fikk overta Valdres Rauen, en avdanket utøver som de håpet hadde mer å gi under de rette forholdene.

Selv om kunnskapsnivået var på null kom seierne fort, og som så mange andre opplever når det går bra på de første forsøkene – uansett hva det gjelder – var spiren sådd.

En enklere tid

Blondina fra Åsebygda ser ikke verden fryktelig høyt over bakken. Med unntak av et opphold på en folkehøgskole på Sørlandet – på hestelinja, selvsagt – har hun holdt til i Sør-Aurdal hele sitt liv.

At det var hest hun skulle jobbe med, var aldri noen tvil.

At det skulle være i Begnadalen var det større tvil om – men livet ville ha det til at hun følte hun ikke kunne følge drømmen og reise mot det sentrale Østlandet, nærmere banene, de store stallene og et ordentlig travmiljø.

Løsningen for å gi karrieren et forsøk og et hestespark bak, var å legge inn en annonse i lokalavisa.

Heidi ler.

– Det var jo helt tåpelig. Hvorfor skulle folk sette bort hesten sin til en ukjent ungjente som knapt kunne noen ting?

Men folk gjorde nettopp det. I 1999 begynte hun med noen få hester, og året etter – i 2000 – hadde hun 18 hester i trening. Samme året startet hun enkeltpersonforetak, og siden da har hun levd av å trene travhester.

– Men det var en annen tid, bransjen er mye tøffere nå – det kunne nok aldri gått i dag, forteller hun om den noe modige og vågale måten å hoppe ut i det på.

I ti år trente hun hester uten å ha en formell bakgrunn. Mot slutten av det første tiåret i det nye årtusenet ønsket travsporten å rydde opp i bransjen, og det ble pålagt med lisens for å trene travhester. Hun tok utdanning på travskolen.

– Lærte du noe nytt der som du ikke hadde kunne allerede?

Hun rister på hodet.

Galskap

Når Heidi ser tilbake på karrieren og livet så langt, konkluderer hun det med ett ord; galskap.

For henne har det ikke vært annet enn hest, hest og hest.

En «tullete hestejente» som ble mobbet for interessen på skolen, men som gjorde lidenskapen til levebrød – noe trolig ikke alle mobberne kan si det samme om i dag.

Men det har også kostet. Blod, svette og tårer.

– Jeg har vært helt oppslukt i det. Jeg har vært dønn avhengig av å fylle alle timene mine med hest, og brukt det til å distansere meg fra alt annet som livet har å by på. Med hestene har jeg sluppet å ta stilling til mye annet.

Hun ser tilbake på en hendelse der hun ble angrepet av en hest hun hadde i trening, etter et løp. Heidi var overbevist om at hun skulle dø, der hun søkte dekning under en bil for å ikke bli trampet i hjel.

På sykehuset skriver hun seg frivillig ut, og signerer et egenerklæringsskjema. Hun måtte tilbake for å fullføre resten av løpene, og hadde ikke tid til å være på sykehuset.

Vel hjemme i stallen etter endt løpsdag, blir hun igjen sparket.

Et nytt spark kommer bare noen få uker senere, som sender henne metervis bortover stallgangen.

Da kommer det. Endelig, ville kanskje noen sagt. Hun blir redd hester, og må bruke kostbar tid på å overkomme den frykten.

Valget

Å være syk, skadet eller preget psykisk, har ikke selveste Heidi Moen – årets beste kvinnelige travtrener en rekke ganger – verken tid, anledning eller samvittighet til.

Den situasjonen satte hun seg selv i, frivillig, for tre år siden. Da sa hun opp alle ansatte og kuttet ned på antall hester inne til trening.

Hestejenter og -gutter har alltid vært en vital del av en stall. Unge og uredde, med en eksplosiv kjærlighet til de firbeinte dyra, og en enorm vilje og evne til å lære.

På det meste hadde Heidi en fast stallgjeng på ti–tolv som omtrent bodde i stallen på fritiden. Sånt er det mye hjelp i.

– Men det er vanskelig å få spesielt unge jenter til å bli i Begnadalen, forteller hun med et skjevt smil.

Noen av disse ble ansatt, men i flere år kjente hun på de problematiske sidene av å være arbeidsgiver. For det er ikke den enkleste gruppa å være arbeidsgiver for, de som aldri har hatt en jobb før og har måttet svare for en sjef.

Overgangen fra stalljente til ansatt kan også være krevende. Det er ikke lenger bare kosen, men mye arbeid og lange dager. Det er også en kjensgjerning at man ikke blir rik i denne bransjen.

– Jeg er heller ikke så tøff, og syntes det var ganske kjipt å måtte kreve av de på en helt annen måte.

Valget var derfor å stå helt på egne bein. Å kutte ansatte reduserte utgiftene, men også i tid hun selv hadde til rådighet, så inntektskilden i form av hester inne til trening, måtte også kuttes ned.

Flørten med Mr. Utbrent

Det legger mye press på henne selv – nettopp i form av å aldri kunne være syk eller skadet – verken fysisk eller psykisk.

– Det skremmer meg litt, men jeg har vel lært meg å leve med det.

Om det først skjer, er det ektemannen Morten eller datteren Tuva som må trå til. Hun kaller det å «bry familien» og synes det er beintøft.

Tre år inn i tilværelsen som eneste ansatt, begynner det å merkes. I starten var det deilig å bare ha seg selv å tenke på. Men det å holde hodet oppe i det lange løp blir verre og verre.

– Jeg begynner å kjenne å på at det er ensomt. Jeg savner kolleger, men ikke å være arbeidsgiver. Det å kreve og hente av folk.

Det har hun slitt mye med i etterkant, å la folk gå. Men kosten ble større enn nytten – og for å kunne lønne ansatte måtte hun ta inn flere hester, noe som heller ikke alltid er løsningen på alt.

I det lange løp fungerte det ikke økonomisk.

Men det har ikke manglet på folk som har tilbudt seg å hjelpe henne. Hun har bare havnet i den velkjente tidsklemma, uten verken mulighet eller vilje til å trekke pusten et øyeblikk.

Jeg har vært så ekstremt stressa og det er alltid så mye å gjøre, og det har jeg også skyldt på når folk har tilbudt seg. For det tar jo tid å lære opp folk også, og hvorfor skal jeg det – når jeg heller kan bruke tiden på det jeg skal, uten å havne bakpå?

Enhver med noen års erfaring i arbeidslivet på baken, har nok allerede tenkt tanken:

– Er ikke det du driver med nå, selve oppskriften på utbrenthet?

– Jeg har vært på tur mange ganger, og jeg har lest meg opp på det.

I fjor begynte hun å treffe en psykolog, som blant annet har hjulpet henne med skyldfølelsen av å si opp folk. Men også mye annet, som å løfte blikket.

Skal du ikke finne deg en ordentlig jobb snart?

Det koster 20.000 å ha en hest i trening hos Heidi – hver måned. 

Hestene hun har inne til trening er gjerne tidligere stjerner som har mistet piffen, mangler motivasjon og i enkelte tilfeller omtales som «problemhester».

Hos Heidi i Begnadalen får de muligheten til å jobbe seg gjennom det.

Det er litt som med mennesker; mange opplever det positivt å komme fra et liv i storbyen til landet.

Suksesshistoriene kommer som perler på en snor for prosjektene hun tar på seg, og det mangler ikke på både priser, utmerkelser og presseomtale.

Hun takker grunneierne i området for tilliten og støtten for å kunne drive med det hun kan. Også mannen hennes, Morten, har vært en enorm støtte i det hun driver med.

– Han var nok ikke helt klar over hva han bega seg ut på da det ble vi to, humrer hun.

Hun sier han ikke er på langt nær like glad i dyr som hun selv. Allikevel stiller han alltid opp når det brenner. Kjører og henter hester. Trener dem når Heidi ligger nede for telling, og er hennes høyre hånd i driften.

– Det her hadde aldri gått uten hans innsats og støtte. Han har også måttet forsake mye for mitt valg av livsstil, innrømmer hun.

Allikevel merker hun fremdeles at det hun driver med, ikke blir tatt seriøst. Noe kan naturligvis ha å gjøre med at travsporten ikke lenger er det den var og har samme status i samfunnet.

Men jeg har inntrykk av at mange fremdeles tror jeg bare holder på å surre med hestene mine borti Begnadalen.

Og selv etter all suksessen hun kan vise til, med tegn etter seire etter seire i form av kranser...

...rosetter...

...diplomer...

...oppslag og visne roser som preger stallen – får hun fremdeles bemerkninger som vitner om en holdning som ikke tar henne seriøst.

For ikke så lenge siden ble jeg spurt om jeg ikke skulle finne meg en ordentlig jobb snart.

Andre behov

– Er dette drømmejobben?

Hun tenker seg om. Lurer på hvordan hun skal svare ordentlig og ryddig.

– Det er og har vært drømmejobben – frem til nå.

Det siste året med psykologtimer har gitt Heidi noen flere nyanser i livet. 

Hun hører ikke lenger bare vrinsk, hestehover som treffer sanden i 50 km/t og speakeren på banen. 

Føler den svette, dampende nakken på Langelands Balder etter en god treningsøkt.

Eller den silkemyke mulen fra Horgen Lynet som i et rolig og ømt øyeblikk søker kos og nærhet. 

– Jeg er ikke lenger så avhengig av den galskapen, og har ikke hatt den samme gløden. Noe som er ironisk, siden det de siste månedene har gått så bra som aldri før. Vi merker lite til økonomien sånn i det hele, og pandemien preget oss heller ikke så mye. Jeg er også i den beste fysiske formen jeg noen gang har vært. Men det er et hardkjør uten like – og jeg har begynt å innse at det ikke er normalt å leve sånn.

Hun tenker mye på livet framover. En kan ta sirkushesten vekk fra sirkuset, men man kan aldri ta sirkuset vekk fra sirkushesten, sier hun.

Sosiale medier er blitt en viktig kanal for henne til å nå ut, og skape forbindelser med andre i og utenfor bransjen.

Det lange sporet av suksess hun har lagt bak seg, har sørget for både oppmerksomhet, blitsregn, lovord, skryt og en kontinuerlig strøm av ros og tilbakemeldinger.

Det er ikke derfor hun holder ut, men det hjelper definitivt på drivkraften og fungerer som bensin på bålet, å vite at det hun gjør betyr noe og inspirerer andre.

Vil hun klare seg uten den «feedbacken»?

Området hun har bygget opp bedriften og som hun forelsket seg i tilbake i karrierens spede start, kjenner hun seg heller ikke igjen i.

Eventyrskogen som sveipet rundt Begnadalen, er borte. Ridestiene, naturen, miljøet – lagt i grus etter en formiddag med sterk vind, 19. november 2021.

Det gikk skikkelig inn på meg, og jeg har følt på en ordentlig tomhet etter at skogen datt ned.

Skogen var hennes kontor. Uten en fast stallgjeng og et nærmiljø hun trives å arbeide i, har hun lekt med tanken på å flytte nærmere det sentrale østlandsområdet. Nærmere fagmiljøet. Nærmere løp og kunder.

Men hun er for glad i Begnadalen, og det hun har skapt her. Og kanskje er det nettopp det hun har skapt her, som er nøkkelen til suksessen?

I 2022 kjørte de inn 1,3 millioner kroner på 111 starter. 28 seire ga en seiersprosent på 25,2 – en seiersprosent de aldri har hatt før. Tre av de 11 hestene de har hatt i trening gjennom sesongen har vunnet 7 løp hver. Nervene og forventningspresset for kommende sesong er helt klart til stede.

Hun ønsker allikevel å understreke en vesentlig ting;

– Jeg er ikke lei. Jeg har nok bare behov for litt fri.