Kronikk Dette er ein kronikk, skrive av ein ekstern bidragsytar. Kronikken gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
I forbindelse med Nasjonaljubileet Norge 1000 år er det interessant å trekke fram Vangsteinen som et av de sikreste arkeologisk dokumentasjoner fra Olav den helliges tid og hans kristningsferd gjennom Valdres. Vi har ingen bevis for at den knyttes spesielt til Olav Haraldsson, men vi vet at stilarten Ringeriksstil kan knyttes opp mot spredningen av kristendommen og etablering av kirkesamfunn i Skandinavia og på De britiske øyer.
Det er først og fremst ornamentene og måten bildet er tegnet på som muliggjør å tidfeste opprinnelsen til steinen på tidlig tusentall. Det har vært drøftet at den kan være den ene steinen av en portal, men det det rimer dårlig med innskriften som sier at Gåsesønnene reiste denne steinen til minne om Gunnar brorsønn.
Kva er dei gode sider ved lokalsamfunna våre og kva treng eit kritisk blikk?
Svært mange av runesteinene har former som er naturgitte og ikke skapt av mennesker, men noen sjeldne steiner har tydelig en skulpturell form. Jelling-steinen, et nasjonalt ikon i Danmark som Vangsteinen ofte sammenlignes med, har mye en mye mer irregulær form.
Vikingene i Valdres hadde redskaper til å forme stein og til hogge inn runer og ornamenter som du ser på Vangsteinen. Den er altså ikke bare en runestein, men også en skulptur. Vi kjenner ikke til noen andre runesteiner som er formet som et dyrehode eller kanskje et dragehode.
Det kan være som et resultat for å gi plass og rom til bildene på steinen, men det kan også være ment for å skape en visuell effekt og kanskje altså minne om noe som kan ligne på et dragehode.
Dragen kjenner vi til både i norrøn mytologi og kristendommen. Vi vet at vikingene brukte dragehode som stavnpryd på sine skip, at de finnes igjen i utallige utsmykninger, og at de opptrer i kristen sammenheng på flere stavkirker, blant annet på Borgund stavkirke selv om disse kopiene er laget i senere tid.
Relikvieskrinet fra St. Thomaskirka på Filefjell har blant annet to dragehoder. Dragen finner du også igjen i Valdreslogoen.
Det er litt merkelig, kanskje, at kristne kunne bruke overnaturlige vesener i sin symbolikk, men skikken med bruk av dragehoder går langt tilbake i historien. Tanken var at slike hoder hadde en magisk virkning som skulle beskytte mot onde makter. Kanskje var ikke Vangsteinen bare en minnestein, men at den også skulle beskytte samfunnet mot onde underjordiske makter.
Mange av runesteinene ble reist der menneskene ferdes, og de fungerte som minnemarkører ikke bare for de som å hedre de døde, men også som statusmarkører for de gjenlevende i familien.
I løpet av disse tusen årene som har gått siden steinen ble reist kan det tenkes at mange har reflektert over denne merkelige fasongen på en bautastein.
Forskeren og arkeologen Ing-Marie Back Danielsson peker på at runesteiner i landskapet fungerte som minneagenter. De var en del av landskapet der menneskene oppholdt seg, og gjennom sin tilstedeværelse opprettholdt de en betydningsfull historie enten det gjaldt eiendomsrettigheter eller en religiøs tradisjon. De fungerte på mange måter som et slags sosialt og kulturelt medium i en tid da det ikke fantes andre skriftlige kilder, som slags veivisere for samfunnet.
Nå oppbevares noe helt spesielt her: – Ikke bare bare å få, men den skal passes på
Litt interessant er det å gå tusen år fram i tid til, nærmere bestemt til 1994 da vangsamfunnet fikk en gedigen minneagent gjennom den såkalte EU-kua som ble malt på låveveggen. Den er det ikke mulig å unngå når du reiser gjennom Vang, men Vangsteinen står der i glasshuset og ikke mange stopper der for å tenke på de dramatiske tidene for tusen år siden.
Dragehode eller ei, det er ikke tvil om at tusenvis av mennesker bare har reist forbi denne Vangsteinen som ble reist til minne om Gunnar. Den markerte ikke bare en muligens dramatisk hending, men også en ny tid for menneskene i vangsamfunnet på samme måte som EU-kua gjorde under EU-striden i Norge.
