Lesarbrev Dette er eit debattinnlegg, skrive av ein ekstern bidragsytar. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
Hvorfor underkommuniseres den økende uroen og volden? Hvorfor skal lærere løse nok en utfordring de ikke er ansatt for å løse? Er det noe i dette som ikke skal komme til overflaten? Problem med rus, med mobbing, kulturforskjeller – minoriteter/gjenger? Lovverk brytes, leser en f-eks i Glåmdalen 12. mars. Hvorfor skal ikke realiteten komme til overflaten – er det for å få gjort noe med årsaken, må en nesten spørre. Det skal opprettholdes slik det er i dag, og fortsette å dysses ned?
Skolen har i oppdrag å levere tilmålt kunnskap fra en reform – sosialt og kunnskapsbasert og i henhold til ulike lovverk. I 2023: lærere skal nå tilbys kurs i selvforsvar – stå i voldssituasjoner, være sosialarbeidere, være i jobb med barnevern, møte i fylkesnemnd for barnevern og sosiale saker, løse familiære problemer og være motiverte til sitt arbeid oppi dette. Men hvorfor dysses problemer i skolen ned, Arbeiderpartiets statsminister Jonas Gahr Støre? Statsministeren «ser det ikke før han tror det»?
Hvorfor setter ikke statsministeren inn folk til oppgaver DE er utdannet til å løse, slik at lærere får drive med det de er utdannet til – å undervise. Disse nevnte eksemplene/problemområdene mener vi imidlertid at andre fagkompetanser skal ta seg av. Det er til og med lett å skjønne at det må bli annerledes enn det er i dag. Det må til en etisk debatt på bordet rundt reaksjoner og oppgaver – nok en gang – og det kvikt. Kanskje er også et svar å utfordre den europeiske menneskerettighetskommisjonens artikkel 8 som beskytter privat- og familielivet mot offentlige inngrep?
Å bli voksen har jeg aldri skjønt poenget med. Ansvarlig og moden, ja, men å slutte å leke?
En hørte i ett tilfelle i nyhetsbildet på nyåret at en lærer uttalte at dersom man reagerte for strengt på vold – (en Oslo skole), ville reaksjonen fra eleven /elevene være at «da kunne de like godt fortsette», også. Er det virkelig to streker under slike svar? Her må det være et krysningspunkt hva ansvar og bestilling i arbeidskontrakten/yrkestittelen en lærer er ansatt i, og myndighet, makt og ansvar staten eier. I dag kan ikke en lærer velge kun egne oppgaver, later det til. En lærer har ikke anledning til å gå inn i en fysisk konflikt og berøre en rebell – heller.
Pensjonistpartiet mener at regjeringen må vise handlekraft og gjøre endringer/tiltak for å stoppe denne utviklingen. Ikke bare bidra til vag og uklar endring, men det gjentas – stoppe dette! En spør seg også om 0–10 skolen likevel et eksperiment som kan skape skade hos barn med utrygghet, og ved noen tilfeller også gi feil oppfatning og med det også gi et feil forbilde ved å vokse opp med vold rundt seg. Konsekvensen blir da vold som løsning på et problem.
Vet regjeringen hvor stort problemet er? Er det trekk i utviklingen som sier verre i byer enn på landsbygda? I små eller store skoler? Er det trekk i utviklingen som sier det er større problem på skoler med stort antall ulike minoriteter, og er det større problem på skoler med et stort antall etnisk norske elever?
Vi kan ikke akseptere at flere barn mobbes i skolen
Vi er av den krystallklare formening om at undervise – det er det en lærer skal ta seg av. Alt annet ansvar rundt vold og uro eier andre – foreldre/kommune/helseinstans/BUP og psykiatri -regjeringen. Håndteringen må konkretiseres og løses med en tydelig i handling – av andre faginstanser enn lærere. Undervise – det skal læreren gjøre, og læreren skal være sjefen i klasserommet.
Er det behovsbarnet som har vokst, og blitt en behovstyrann der foreldrene løper rundt og gjør som denne vil? Slik utvikles ikke grensesetting – men resulterer i misfornøyde barn på dørstokken til skolen, om man skal vise til barnepsykolog Magne Raundalen. Verden går fremover, den har intet annet sted å gå. Tydelige politiske grep påvirker «å gå fremover», tror vi.