Gå til sidens hovedinnhold

En følelse av sårbarhet

Da koronapandemien bredte seg som ild i tørt gress våren 2020, og påførte oss strenge restriksjoner, stilte mange spørsmålet: Kan vi lære noe av denne krisen?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Disse refleksjonene er blitt borte i valgkampen, selv om pandemien langt fra er over. Grunnen er nok både at vi har klart oss relativt bra i Norge, og at ubehaget og uvissheten som pandemien kaster over framtida, passer dårlig inn i en valgkamp der partiene vil overbevise oss om at «alt vil gå så meget bedre» hvis de får styre landet.

Ikke desto mindre sitter vi igjen med en følelse av sårbarhet. Selv et rikt og velfungerende land kan rammes av alvorlige kriser, og stå opptrådt for gode løsninger. Jeg har selv mottatt to vaksinedoser med stor takknemlighet – og vil oppfordre alle til å gjøre det samme. Men vaksinering løser ikke alle problemer. Nye mutasjoner og pandemier kan oppstå, og mange land har ikke råd til tilstrekkelig med vaksiner.

Mye tyder på at covid-19 oppsto på grunn an rovdrift på og ødeleggelse av natur. Smitten stammer fra flaggermus som egentlig skulle holde seg i skoger med lite menneskelig ferdsel. Men vi utrydder skogene i raskt tempo i vår kamp om ressurser, og denne rovdriften setter økosystemer ut av balanse, og er årsaken til den sårbarheten vi føler. Ikke bare overfor den pågående pandemien, men også overfor klimaendringer, tap av matjord, rent vann og biologisk mangfold.

Jeg håper den regjeringen som skal styre landet etter valget, vil:

– Ta sårbarheten på alvor, og stanse rovdriften på naturen.

– Ta på alvor at ingen er trygge før alle er trygge, og vise internasjonal solidaritet og vilje til å dele på klodens begrensete ressurser. En slik ansvarlig tilnærming til politikk er langt mer verd og langt mer troverdig enn løfter om økt forbruk, økonomisk vekst og skatteletten.

Kommentarer til denne saken