Etter mer enn 30 år i samferdselsbransjen eller vegfagmiljøet, har jeg noen refleksjoner. Samferdsel har vært og er fortsatt en mannsdominert arena. Allerede i studietida, var det stor overvekt av menn som valgte denne yrkesretningen, men det har endret seg litt de siste årene. Vegfagmiljøet rommer i dag mye mer enn bare å bygge, vedlikeholde og drifte vegen. Det er bra.

Selve ordet «veg», har fått en litt mer feminin snert etter at flere og flere skriver «vei», men det er fortsatt hankjønn da. Jeg ser mange paralleller mellom vegen og mannen. Eller skal vi si “vegkroppen”, med både styrker og svakheter.

Vi har mange typer «veger», fra et tråkk, en sti og en veg (i ulike format) til motorvegen eller autostradaen.

Motorvegen er – for noen - selve idealet.

Den er forførende med sine brede skuldre. Eksteriøret er topp moderne, og alt er gjennomtenkt og «siste skrik innen teknologi», her er det ikke spart på noe. Linjeføringen er perfekt og tilpasset høy fart. Men, motorvegen er ikke et mål i seg selv. Den er en etappe til noe annet.

Legger du egentlig merke til omgivelsene? De rommer noen kunstverk iblant, for å forsøke å få deg til «roe tempoet litt». Kunstverkene er morsomme og spennende, men passer de inn? Motorvegen prøver å kanskje å si: Vær her! Det er trygt her! Joda, men vi vet alle at hvis det først smeller, så smeller det skikkelig. Nei, vi søker noe annet. Vi vil ikke tilbringe mye tid her på motorvegen. Selv om det er litt kult i øyeblikket.

De fleste veger er fylkeskommunale eller kommunale. De er litt slitt, men gjør nytta si. Det er store standardsprang. Noen er «freshe», mens andre er litt utdaterte. Mange er forsømt sånn rent vedlikeholdsmessig, men de fleste er innenfor standarden «godt nok». På individnivå er disse de viktigste for oss, for det er her vi tilbringer mest tid. De fungerer stort sett alltid, men av og til er det nedsatt fartsgrense, og det lever vi godt med, for da vet vi at det er opprusting på gang, og det blir bedre etterpå.

Vi er helt avhengig av disse vegene, vi stoler på dem, og vi fungerer ikke uten. Livet hadde blitt fattig uten disse. Her er det ikke like brede skuldre, og noen mangler både oppmerking og rekkverk. Men, de fungerer. Vi elsker dem og av og til hater vi dem litt også, særlig i vårløsninga, for da følger de liksom ikke helt med.

Noen veger er oppgradert til nasjonale turistveger, andre kalles rallarveger eller verneverdige kulturminner. Disse vegene kan ha flotte steinhvelvbroer. De er de reneste attraksjoner, og vitner om svunnen tid. De har sjel og historie, og du blir aldri lei av å beundre verken kvaliteten eller arkitekturen. De ble bygd med håndmakt og med hjertet, og yrkesstoltheten sitter igjen i både vegkropp, broer og sideterreng.

Her kan du gå, sykle og kjøre sakte. Men, jeg stopper gjerne og nyter både stillhet og omgivelser. Disse vegen skaper lite støy og ofte er vegen selve målet. Jeg vender stadig tilbake til disse vegene, for å kjenne på opplevelsen av frihet, trygghet og kvalitet.

Dette er vegen for alle. Gamle og unge, gående og syklende, trillende og rullende. Dette er de trygge og barnevennlige vegene. Tilstanden kan helt sikkert være bedre, og noen er gamle og trenger akutt vedlikehold, fulle av røtter og spor etter tidens tann. De har varierende standard, men vi er takknemlige for det vi får.

Det er mange som ønsker seg en trygg gang- og sykkelveg, og som ikke har det. Heldige er de som kan sende familien trygt avgårde en slik veg. For mange er den en trygg lekeplass, som innbyr til paradis og strikkhopp, balltriksing med mer. Her kan du gå og leie din kjære, og være fortrolig og dele hemmeligheter. En veg å stole på. Du finner den overalt i by og bygd, men vi kunne hatt flere.

Hvilken veg er din favoritt?

Jeg har min.

Aud M. Riseng, Samferdselssjef i Innlandet og vegeentusiast, Hamar