Langs Sperillen er veien relativt smal og svingete. Det er noen få mindre rette strekninger hvor det er mulighet for forbikjøring. I det jeg runder en sving mot en slik rett strekning, kommer en tømmertransport med en personbil ved siden av seg. Jeg stirrer rett inn i fronten på personbilen, hugger inn bremsene, og legger meg helt ute på veiskulderen. Bilen min «sjangler» litt hit og dit. Så blir det helt stille. Lever jeg?

Ja, heldigvis det gjør jeg. Men jeg husker ikke sekundene da personbilen passerte meg. Jeg fortsatte kjøringen i en slags koma, der tankene i første rekke var gleden av at jeg levde. Nå har imidlertid denne tanken gått over til en formanende pekefinger til fartsglade bilførere. De kan være potensielle mordere!