Lesarbrev Dette er eit debattinnlegg, skrive av ein ekstern bidragsytar. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
Jeg har hatt barn i skolen siden i 2010, så jeg føler jeg sitter på en del kunnskap.
Sett utenfra, med en del inside-information, virker det som om barna som har størst utfordringer, og som roper høgest, får absolutt mest oppmerksomhet. Uten at jeg vet hva som feiler dem, vil jeg bare stille spørsmålet: Hvem ser de som sitter stille ved pulten, og som faktisk startet på skolen med det synet på skolen at de skulle lære masse? Jeg tror det er mye brannslukking, og de som bedriver det, er de med høgest utdanning og mest kunnskap. Tilbake sitter de som likte skolen, som de største taperne, der de får store hull i kunnskapen de skulle få. Hvor er logikken?
En fare for at man kan bli overhøvla av alle varianter av banneord eller navn på kjønnsorganer
Legg merke til «likte» skolen. Hver dag får jeg spørsmål om hun kan bli med meg på jobb. Min 11-åring holder på å gi opp skolegleden. Jeg er en mor som ofte sier ifra om ting på skolen. Når skjer det noe?
Jeg får ofte svaret: Vi jobber med saka, og det tviler jeg ikke på. Men det hjelper ikke elevene, så lenge de får kunnskapshull.
Jeg beundrer lærere, som orker å stå i det hele tiden. Jeg tror ikke vi forstår hvor mye de må tåle og holde inne med, i kraft av taushetsbelagt innhold. Jeg vet at mange lærere blir ringt til av foreldre på sin egen fritid, og skal høre om våre prinser og prinsesser som absolutt ikke gjør noe galt. Det kan hende vi foreldre også skal stikke fingeren i jorda og innse at vi kanskje har fostret opp en mobber eller rasist eller bråkmaker eller intrigemaker. Kanskje vi til og med må tenke på holdningene vi overfører til våre barn. De kan jo bli rasister, om vi betegner mennesker med en annen hudfarge enn oss, med stygge fortegn ...
Men tilbake til skolen. Da jeg vokste opp hadde vi en frøken i klasserommet, og hun gikk med foldeskjørt og bluse, og hadde permanent-hår. Vi hadde sånn respekt for henne. Vi var stille da hun pratet, og vi gjorde det vi ble bedt om å gjøre. Vi hadde en eller to i klassen som trengte ekstra undervisning, og de gikk ut på et grupperom. Vi reiste heim til hverandre etter skolen, og gjorde lekser sammen. Vi ville være flinke, så frøken kunne gi oss smilefjes. Jeg husker en gang at noen hadde gjort en pøbelstrek rett ved skolen utenom skoletid, da sto frøken Anne der dagen etter og gråt, og fortalte hvor skuffet hun var over oss. Jeg husker den følelsen, sikkert 40 år etter at jeg fikk den.
Hvorfor nevner jeg dette? Jeg lurer på hvor det snudde? Når slutter elever å ha respekt for læreren? Når ble det viktigere å ta hensyn til alle foreldres følelser og meninger, enn elevenes læring? Barn liker rammer, de liker forutsigbarhet, de liker å vite at skolen er et fast anker, at lærerne er de som skal guide dem. Kan vi ikke bare la lærerne få gjøre det de er gode på, istedenfor at de hele tiden skal slukke branner, evakuere klasserom, roe ned urolige elever og sikkert føle på en følelse av at de aldri kommer i mål med det de egentlig skal gjøre ...
Men, jeg vil tilbake til oss foreldre. Vi kommer i alle utgaver og aldre. Barn er en gave, en berikelse, som vi skal følge resten av livet vårt. Jeg tror kommunen burde starta i en annen ende. De burde opprette foreldreskole før man skal få sitt første barn. Der burde elementære ting læres bort, som kosthold, leggetid, vanlig folkeskikk, språkbruk ... osv. Jeg er så gammel at jeg vet at foreldre må være foreldre, og ikke kompiser, jeg har vokst opp på 70-tallet. Jeg tror den største feilen vi foreldre gjør med barna våre nå, er å gi de for mange valg. Og dette vil jo så klart følge et barn inn i en skolehverdag.
Kanskje jeg er på vidda nå. Men jeg skal være ærlig å si at jeg er glad vi har litt over et år igjen i barneskolen i Øystre Slidre. Da har jeg vært en del av den i 14 år. Jeg vet at lærere og rektor gjør så godt de kan, og jeg har stor respekt for dem. Men det må være noe fundamentalt feil med hele strukturen. Jeg hører ofte om mobbing og utagerende oppførsel, og jeg mener at man ikke skal grue seg for å gå på skolen. Når min datter spør om å få være med på jobb, er det fordi hun vet at hovedlærer er sykmeldt eller er borte på noe, og da flyter alt bare ut.
Etter mi meining er dette det det største ranet av bygdene sidan Høgfjellskommisjonen stal oppretta statsallmenningane
Vi som ikke er lærere klarer ikke å sette seg inn i alt de gjennomgår. Men jeg vet at mange av dem blir kalt de styggeste ting av små barn, ord man ikke kan skrive en gang. Her er det ingen enkle svar. Men hvis dette er kommunens kjernevirksomhet, ville jeg satt inn støtet her. Problemet flytter seg til seinere i livet, der de kommer ut etter 13-års skolegang, og blir NAVERE ... Er det dit vi vil?
Jeg er ikke så opptatt av om resultatene er dårligere enn en annens skole på tester, men alle vet fra alle andre jobber: Har man et trygt og godt miljø, der det er lov å være flink, da presterer man også bedre. Jeg vil tro at et trygt og godt skolemiljø fremmer god og stabil læring. La Øystre Slidre kommune bli den beste kommunen å vokse opp i og gå på skole i. Slik vil det også komme enda flere innflyttere hit.
Hilsen litt oppgitt mor
Hvis det er slik harselering vi som folkevalgte kan vente oss, skjønner jeg godt at mange kvier seg
Å bli voksen har jeg aldri skjønt poenget med. Ansvarlig og moden, ja, men å slutte å leke?
