23. november ble debattinnlegget «Om å ytre seg» publisert av One Granli Enerud, Øystre-Slidre SV, med en sterk oppfordring for alle å tørre å ytre seg. Hun trekker frem viktigheten for lokalpolitikken at folk tar en del i debatten. At de ansatte, tillitsvalgte og fagforeningene skal ha lov til å mene noe. Jeg er for all del enig i hva Enerud sier, men hun må også huske å inkludere en essensiell gruppe i vårt lokalsamfunn – ungdommen.

Les også

One Granli Enerud: – Vi trenger at ansatte kan og får lov til å mene noe, vi trenger de tillitsvalgte og vi trenger fagforeningene

For hvordan er det egentlig ungdommen kan ytre seg på? Vi kan ikke stemme ved valg, og de færreste har en politiker i kontaktlisten sin når de er 16 år. Har man ikke lappen, eller ikke er gammel nok, er man avhengig av å bli kjørt av andre for å kunne delta på møter eller forsamlinger.

Ønsket «Om å ytre seg» blir som regel stanset av det som trengs «FOR å ytre seg». Optimalt sett burde det være lavterskel å delta i debatten, men det er ikke realiteten per dags dato. Første møtet de fleste har med demokratiet er elevrådet – elevenes lovfestede organ, talerøret mellom elevene og skoleadministrasjonen. Her får man kanskje en rekke forhåndsplukkede saker som skal diskuteres, og hvor man også får en liste med saker og temaer som ikke er aktuelt å ta opp i det hele tatt. Og dersom man ikke blir valgt inn i elevrådet, er veien for å påvirke 100 ganger lengre. Og terskelen for å ytre seg enda høyere.

Eller kanskje det mest konkrete første møtet man hadde med å ytre seg, det leserinnlegget eller appellen man fikk i norskoppgave, som resulterte i en svak 3-er? Den ga ikke akkurat mersmak på å fortsette å delta i den offentlige debatten.

Ytring er ikke bare noe som skal bli lært på skolen. Skolen kan tilrettelegge for samtalen elev til elev, men det er ikke tilstrekkelig.

På samme måte som «En lokalpolitiker ikke blir bedre enn lokalsamfunnet og administrasjonen gjør vedkommende», blir ikke ungt engasjement mer utviklet enn det lokalsamfunnet, administrasjonen og tilretteleggelsen gjør det til.

Alle ungdommer har noe de brenner for, eller noe som i en eller annen grad engasjerer dem. Når det er sagt, trengs det en særskilt tilretteleggelse. Lange sakspapirer med et tungt «byråkrati-språk» fra en eller annen administrasjon er et ork å lese.

Et ytterlig diskusjonsforum om hvordan man skal videreutvikle seg ligger som regel hos de voksne koordinatorene/rådgiverne, når det som kanskje trengs er dialog mellom ungdommer fra ulike geografiske steder. Det er med andre ord mangler på muligheter for å konkretisere og utvikle eget engasjement.

Dette er ikke tendenser som er særskilt i regionen vår, snarere tvert imot. Dette er problemer jeg har sett i store deler av fylket. Dersom Valdres ønsker å gå foran som en region der folkets stemme står sterkt, bør det satses på et reelt løft i demokratiopplæringen. Vis at en fra en tidlig alder har reell påvirkningskraft, at stemmen man har ikke er bortkastet energi. Tilrettelegg for at engasjement ikke er eksklusivt for de med flere års erfaring og skolering.

Lokalpolitikerne etterspør meninger og engasjement i alle samfunnssektorer. Vi, ungdommer, kan ikke alle stemme ved neste valg. Vi kan ikke stille oss på lister, og det er litt utfordrende å bare møte opp på dugnaden. Men vi har meninger, vi har engasjementet. Vis oss at debatten er et trygt sted å ytre seg, gi oss tilliten og tilretteleggelsen for å bli morgendagens debattanter.