Gå til sidens hovedinnhold

Fra lafta kirkevegger og et blålysende alterrom i ei valdresbygd til blitsregn på rød løper og konserthus med lysekroner i en verdensmetropol.

Valdrisen som sto i sentrum ble fellesnevneren for de nylige begivenhetene.

Aurdalskirka står vanligvis opphøyd som et isslott med hvitmalte vegger og snødekka kirkespir i vinterlandskap når det inviteres til festival i bygda, og publikum tar seg fram på knirkende snø.

En av de siste høsthelgene før det første skikkelige snøfallet, lyser den nær tre hundre år gamle kirka opp som en hvit plett blant trær og åssider i høstskrud.

Greiner tunge av raslende, gylne bjørkeløv, danner en bua velkomstportal over publikum som ankommer for å få med seg den første fysiske konserten i tilknytning til Hemsingfestivalen på lang tid.

Faktisk er det godt over halvannet år siden forrige utgave av festivalen.

Spoler vi tida tilbake til en kald februarkveld i fjor, var kirkerommet fylt til randen og koronaviruset knapt nok tilstedeværende i det norske folks bevissthet.

At tilhørerne denne oktoberettermiddagen kan sitte skulder ved skulder uten den etter hvert mye omtalte «meteren» mellom seg, var på sin side utenkelig inntil for få uker siden.

Full gjenåpning til tross, kreves det for enkelte fortsatt litt tilvenning til tanken. Andre igjen har knapt kunnet vente der de sitter som tente lys på kirkebenkene.

Blikket er vent mot et opplyst alterrom der lyskasterne farger gamle laftevegger i blåfiolett foran en rad av rosa røsslyng og lysende lykter.

Passende nok for et kulturliv som for alvor våkner til liv igjen åpner klavertrioen med Edvard Griegs «Andante con moto» – i rolig tempo med bevegelse og et visst drag over spillet – som falne løvblader som får fart med vinden.

Idet trillende toner fra «fandens instrument», eller hardingfela om du vil, får flyte fritt i kirkerommet det en gang var bannlyst fra, tiltar tempoet.

Med en storspellemann fra dalføret i aksjon, ender øystreslidringen Jan Beitohaugen Granlis slåtteinnslag i «kraftigt og gøtt danselæté» med springar på nedstilt bass i form etter ungdomsidolet Helge Myrheim til rungende applaus fra klassiskpublikummet.

I høstlig drakt blir Hemsingfestivalen en aldri så liten vårløsning der det tas igjen for det tapte vinteren før. En temperert høstutgave av vinterfestivalen med smak av både sommer og vår.

En reise i årstider og ut i Europa med solid forankring i det rotnorske med programleder og tidligere direktør ved Edvard Grieg Museum på Troldhaugen, Erling Dahl jr., som stødig los.

Marianne Beate Kielland, som sist gjesta dalføret med sødmefulle toner under Valdres sommersymfoni, sender, akkompagnert av Marina Kan Selvik, også denne gangen en sommerlig bris over dalføret med Griegs tonesatte Bjørnson-dikt, «Fra Monte Pincio».

Enhver nøktern nordboer kunne ha godt av å oppleve innslag fra det sydlige sinnelag i middelhavslandene, skal Grieg ha ment. Den verdenskjente vestlendingen hadde like fullt en stor forkjærlighet for det norske, nasjonalromantiske og klangen i norsk folkemusikk.

Når Ragnhild Hemsing igjen gjør entré, denne gangen med hardingfela i hånd og selskap av søster Eldbjørg Hemsing på fiolin samt trofast makker Tor Espen Aspaas på klaver, får dette så visst komme til uttrykk.

Før et storslagent felles avslutningsnummer i «klassisk stil» med søsterduoen som del av en strykesekstett, for øvrig bestående av Berit Cardas, Eivind Ringstad, Amalie Stalheim og Hedda Aadland, under framføringa av Tsjajkovskij musikalske minnekort fra Firenze, «Souvenir de Florence», er det igjen rotfeste i tradisjonsmusikken som tydelig skinner igjennom.

Det er helt tyst på kirkebenkene når Aasmund Olavsson Vinje Grieg-tonesatte dikt «Våren» i Tormod Tvete Viks arrangement bekles med hardingfeletoner, fiolinstrøk, klaverspill og sang i samklang. «Bravo!» utbryter en tilskuer spontant etter siste buestrøk før kirkerommet fylles med rungende applaus.

Idet et begeistra publikum finner vegen ut mens høstkvelden nærmer seg, er køen utafor allerede lang før neste runde der aktørene igjen skal i aksjon for å mette konsertsultefôra bygdefolk, hyttefolk – og tilreisende utlendinger.

En tysktalende, eldre herre kommer småløpende mens kirkedøra er i ferd med å lukkes og ber spørrende om bekreftelse på at han er på rett veg i forbifarten: «Das Konzert?».

Ikke mange timene etter at en tysker på festivalbesøk i Aurdal har fått sitt, står en aurdøl i begivenhetenes sentrum i den tyske hovedstaden, Berlin.

Med den samme kongeblå, rysjete kjolen på, skrider Ragnhild Hemsing nærmest rett fra kirkerommet i Aurdal opp på rød løper til Konzerthaus Berlin foran blinkende blitser i ren Hollywood-stil.

Ikke lenge etter løfter hun smilende det synlige beviset på at hun har vunnet en av de gjeve OPUS Klassik-statuettene for albumet «Røta» i kategorien «Klassik ohne Grenzen» – klassisk uten grenser – med hardingfela i den andre hånda.

Under staselige lysekroner inne i konserthuset tar hun også hardingfela i bruk for å kvittere for prisen.

Med norske hardingfeletoner og fullt orkester i ryggen, trollbinder Ragnhild publikum i salen og hundretusenvis av tyske TV-seere, som tas med inn i Dovregubbens hall og til susen av fjellheimen hun sjøl kommer fra.

Nysgjerrige tyskere vil åpenbart være med på ferden og bli bedre kjent med understrenges verden og det underfundige norske.

I november venter tysklandsturné for Ragnhild Hemsing, som har både hardingfela og fiolinen med i bagasjen, før ny Hemsingfestival venter til vinteren.

Fra hamskifte i heimbygda til blitsregn i Berlin

For abonnentar