Slik som at eldre gubber må få lov til å ta seg en tur til stølen sin, drikke kaffe, snakke om gamle dager, for så å kjøre hjem igjen.

De følger den veien som de gjør sommerstid med bil og de opplever å ha hatt en fin dag som gjør livet verdt å leve.

Jeg har stor forståelse for argumentet, men tror ikke at det er det som er problemet. Å kjøre i behagelig fart i en behagelig trasé fører neppe til den store belastningen på verken dyreliv, planteliv eller klima.

Men det er ikke gamle gubber som engasjerer seg mest i denne saken. Det er ungdommer og næringer som føler seg tråkka på av lover og regler, utformet av byråkrater fra både fjern og nær.

«Måtte Fanden dømme dem til evig pine …». Og forresten. Ungdommer kjører ikke bare i behagelig fart i behagelige traseer. Det vet jeg alt om.

Mitt innlegg er verken et innlegg for eller mot bruken av snøscootere i Vang. Det må folk i Vang selv finne ut av.

Det er bra med folkemøter. Det er bra at både administrasjonen og de folkevalgte hører på hva folk i Vang mener.

Jeg velger å sette saken i et større perspektiv: hvor mye kan vi mennesker fortsette med forbruk av energikrevende og forurensende aktiviteter.

I skrivende stund gjennomføres COP27. «Avkarbonisering» er temaet på toppmøtet i dag, og det skal diskuteres hvordan forurensende industrier kan redusere sine utslipp.

I min lille hjerne står det skrevet at man kan begynne med å produsere mindre. Færre kanoner. Færre privatfly. Færre klær. Færre dingser som vi har for mye av. Færre snøscootere?

Jeg hører på dagens nyheter om oversvømmelser på Vestlandet, ja så nær som i nabobygda til Vang. Og jeg hører også om økte utslipp det siste året. Av CO2. Ikke alle tror på dette. Det får så være.

Men det er ikke bare CO2 dette handler om. Nå har verdensbefolkningen passert åtte milliarder individer. Helt parallelt med befolkningsveksten ser man en økning i mange andre faktorer som er krevende for jordas økologiske bæreevne.

Mer transport, både privat og kommersielt. Økt forbruk av ferskvann. Økt turisme som også er årsak til den enorme økningen i flytrafikken. Økt utslipp av nitrøse oksider og metan, som fører til mer forurensing og klimabelastning. Forsuring av havet. Økt tap av tropisk skog. Nedbygging av natur.

Og på toppen av det hele, den enorme plastforsøplingen som kveler havet. En scootertur fra eller til i Vangsfjellene gjør vel neppe noe utslag. Det er summen av vårt forbruk som er problemet.

Den økonomiske veksten er meget skjevt fordelt på verdensbasis. Det økologiske fotavtrykket viser at vi i Norge bruker opp vår del av kaka allerede i april. Resten av året er det de fattige landa som gir oss mulighet til vårt store forbruk, til å spise mer av en felles kake.

Det vil de ikke finne seg i lenger. Krav om kompensasjon for kostnader som følger med klimakrisen er et sentralt tema i COP27 forhandlingene, når de fattige og rike land møtes.

La dette også være tema når folk i Vang diskuterer framtidig scooterbruk. Ikke bare grunneiernes rettigheter.