I høringen om avvikling foreslo Høyre på fylkestinget sammen med Frp, Venstre, KrF og Pensjonistpartiet å videreføre ordningen, fordi avvikling er en klar svekkelse av behandlingstilbudet – særlig innen rusbehandling og psykisk hjelp.

Solberg-regjeringen var tydelig på at den offentlige helsetjenesten er og skal være ryggraden i det norske helsevesenet. Ledig kapasitet på private sykehus skal utnyttes for å sørge for rask og riktig behandling for den enkelte, og staten skal ta regningen for det. Private og ideelle tilbydere er et godt supplement som gjør at vi får flere tilbud og at pasientene får valgfrihet. I tillegg gjør det at vi bruker offentlige penger fornuftig. Når staten tar regningen, blir valgfriheten noe alle kan benytte seg av, ikke kun de som har råd til det.

Siden vi fikk på plass ordningen, har 63 969 pasienter pr. 2021, altså nærmere 10 000 personer i året, brukt ordningen fritt behandlingsvalg. Mange tusen av disse trenger rusbehandling eller psykisk helsehjelp. Det er personer som fortjener muligheten til å få bestemme over egen behandling.

Disse menneskene vil man altså nå frata muligheten til å velge annerledes – med mindre de kan betale for det av egen lomme. Det er en todeling av helsetjenesten som ikke er akseptabelt.

Fritt behandlingsvalg handler først og fremst om mennesker, og hvorvidt pasientene skal ha makt i møte med systemet, eller om denne makten skal gis til helseforetakene. For Høyre er det uforståelig at regjeringen vil frata pasientene valgfriheten og muligheten til å velge seg det tilbudet og behandlingen som passer best for seg og sin helse.

Regjeringen argumenterer med at det har vært få brukere av fritt behandlingsvalg (FBV) og at det først og fremst er de med høy sosioøkonomisk status som har gjort bruk av ordningen. Det er kanskje ikke så rart når man i saksfremstillingen og evalueringsrapporten fra forskerhold kan lese:

«Valgfriheten som følger med FBV, oppleves som svært viktig for noen pasienter. Andre pasienter ønsker seg denne valgfriheten, men har ikke hatt kjennskap til retten til FBV. Henvisere informerer ikke konsekvent pasienter om denne retten, og noen motarbeider pasientens ønsker. Valgfriheten er derfor mer tilgjengelig for pasienter med kapasitet til å manøvrere seg gjennom systemet. Dette støttes av at personer med høy sosioøkonomisk status i større grad velger seg til HELFO-godkjente institusjoner».

Dette må bety at noen bevisst ikke har gjort jobben de er satt til med å informere alle om tilbudet og retten til FBV. Det er alvorlig. Da bør man sette inn tiltak for at ingen i systemet motarbeider en ordning som er demokratisk vedtatt og som det er ens simple jobb å informere de som har nytte av ordningen, nemlig pasienten, om. Derfor hadde også nevnte partier et tilleggspunkt i sitt forslag om videreføring:

«Det gjøres tiltak for å utbedre avdekket svikt i henvisningsleddet slik at alle uansett sosioøkonomisk status opplyses om sin rett til fritt behandlingsvalg».