Leserne av avisa Valdres har kåra hovedvegen gjennom Etnedal som den verst stilte i Valdres i øyeblikket.

Avisas uhøgtidlige kåring har virkelig engasjert leserne våre og noen hundre har «avgitt» stemme. Drøyt 40 prosent av disse har altså gått til fylkesveg 2442 som strekker seg fra Ranheimsbygda til Flatøygarden i Etnedal.

Også mange andre fylkesveger har fått stemme, blant anna har mange stemt for Skrautvålsvegen, Leirskogvegen, Reinlivegen og vegen gjennom Rogndokken og over Magistadåsen i Vestre Slidre.

Sjansen for at det er ei håpløs fylkesvegstrekning i de fleste kriker og kroker av dalføret er store. Felles er at fylkesvegnettet i Innlandet og også Norge som helhet, lider av stort etterslep i vedlikeholdet.

Avisas kåring er en febertest på folkemeninga. Fylkesvegene binder gjerne grender og bygdene sammen, og mange av dem har vital betydning for liv og aktivitet i bygdene våre.

Det er stor sjanse for at de aller fleste av oss må benytte seg av en fylkesveg for å komme fram, enten det er for å utrette jobben vår, frakte unger til barnehage og delta i fritidsaktiviteter, eller kjøre på stølen eller hytta.

Alt fokus er på riksvegnettet, og fylkesvegene får ofte ikke samme oppmerksomhet sjøl om de nok betyr enda mer for dagliglivet her.

Gjennom avisas omtale av fylkesvegene i Valdres har vi snakka med mange mennesker. Felles er at de er oppgitte og frustrerte over at fylkesvegene, som er så viktige, ikke blir fulgt opp på vedlikeholdsfronten.

For mange fortoner situasjonen seg som et symbol på politikernes manglende forståelse for og prioritering av bygdene der faktisk en stor andel av innbyggerne bor.

Det er vanskelig å forstå at politikerne kan ha kunnskapen om og forståelsen for hvor ille situasjonen er mange steder. Kanskje hadde det vært bedre om noen av politikerne som prioriterer eller byråkratene, som legger premissene for politikerne, hadde bodd nettopp på disse stedene.

Faktisk er det så enkelt at elendige veger hemmer aktivitet og utvikling. Vegene er som blodårene i kroppen, avgjørende for at samfunnsmaskineriet fungerer. Det vil også alltid finnes grenser for hvor stor andel av regninga bilistene må betale.

Hullete veg betales i form av slitasje og skade på bilparken, som igjen belaster privatøkonomien til de fleste. Til slutt handler dette også om livskvaliteten til den enkelte som har valgt å bosette seg i mer grisgrendte strøk.

Les også

Kva er vegen vidare?

Deler av vegen gjennom Etnedal får et løft nå, langt fra det som er nødvendig, men noe skjer i alle fall. Denne satsinga må også utløse ytterligere midler, og vi må komme dit at det kan drives et mer kontinuerlig vedlikehold framfor skippertak noen tiår imellom.

Men en sannhet er også at ei fylkesvegsatsing ikke er mulig uten av staten bidrar gjennom ekstraordinært innsats og pengebruk.