Norsk distriktspolitikk må sies å ha vært og å være vellykket – sammenliknet med mange andre land. Gjennomgående politisk regulering – utjevning og omfordeling av ressurser via statlig utjevningssystem, støtte- og tilskuddsordninger – oppfattes av de fleste som kjernen i vår distriktspolitikk.

Dette systemet er imidlertid under økende press. Olje- og gassinntektene går ned, og internasjonale avtaler begrenser i økende grad bruken av støtte- og tilskuddsordninger.

Et stadig mer aktuelt spørsmål blir: Hvordan kan vi innenfor disse nye økonomiske og juridiske rammer innrette distriktspolitikken slik at vi sikrer bærekraftige og robuste, selvgående lokalsamfunn som med glede bygger opp om nasjonale mål for velferd, klima og miljø? Og slik videreføre en av vårt lands største verdier – bosetting over hele landet?

Regjeringen vil legge frem en melding for Stortinget om distriktspolitikk, der anbefalinger gitt av Norman- og Brandtzæg-utvalgene blir fulgt opp». Det er gledelig at Støre-regjeringen vil bruke utredninger og tilrådinger fra både Distriktsnæringsutvalget og Demografiutvalget. Begge utredninger i tillegg til rapport fra Ungdommens distriktspanel inneholder svært mye matnyttig for distriktskommunenes arbeid med nærings- og samfunnsutvikling.

Jeg vil påpeke noen sammenhenger og synspunkter på grunnleggende forutsetninger og tankegang rundt distriktsutvikling og omstilling til bærekraftig klima og miljø.

Kommunalministeren kunngjorde 3. januar 2022 oppstarten av arbeid med distriktsmeldingen.

I Distriktsnæringsutvalgets mandat står det blant annet: «En bærekraftig region har en balansert befolkningssammensetning og forvalter menneskelige ressurser og naturressurser for utvikling og verdiskaping nå og i framtiden. Dette vil legge til rette for å holde på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret».

Lokal foredling av naturressurser var nettopp grunntanken da man for over hundre år siden anla vannkraftregimet der ressursdistriktene ble gitt rett til en andel av verdiskapingen i form av lovfestede direkteinntekter – en ærerik del av nasjonsbyggingen! Overføringer og utjevninger skal sørge for mest mulig like levekår over hele landet, men verdiskaping basert på egne krefter og egne ressurser fra naturen er en grunnleggende del av lokaldemokratiet.

Norge er naturressurslandet fremfor noen og de store ressursene ligger i distriktskommunene. Vi er ekstremt rike på olje og gass, vannkraft, vindkraft, havbruk, utmarks- og mineralressurser, turisme og reiseliv for å nevne noen. Det gir oss en unik anledning til å snu vår tenking rundt fremtidens distriktspolitikk: De distrikter som avstår verdifulle naturressurser til storsamfunnet bør beholde en rettmessig, lovfestet andel av verdiskapingen som gjøres på disse som et fundament for egen økonomi og velferd.

Lokal beskatningsrett og rett til «å ta seg betalt» for bruken av lokale naturressurser etter ytelse/motytelse-prinsippet og forurenser betaler-prinsippet, er en del av ekte lokaldemokrati. Det er et helt avgjørende incentiv for kommunene til å støtte opp om nasjonale mål for fornybarutbygging og næringsutvikling av ulik karakter, dersom man lokalt er sikret rettighetsfestede direkteinntekter gjennom konsesjons- og skattelovgivningen. Samtidig er det viktig å poengtere at beskatningen ikke må bli et hinder for lønnsomheten i de bransjer som driver med ressursforedling.

Det er bærekraftig distrikts-, klima- og miljøpolitikk – lokalt, nasjonalt og globalt – å arbeide for utvikling av mer selvbergende distriktssamfunn som tjener på å stille sine naturressurser til disposisjon for storsamfunn og næringsliv.