I kirkeåret er nemlig blåmandag dagen etter fastelavnssøndag, og to dager før den vestkirkelige kristne fastetiden.
Opprinnelsen er derimot ikke tilknyttet slik vi kjenner begrepet i dag. En av forklaringene på ordets opprinnelse er at alteret i middelalderen på denne dagen ble dekket med et blått klede. Fastens liturgiske farge, det vil si bestemte farge som kirken brukte for å markere de ulike kirkedagene, var den dyre fargen fiolett. Blått ble i stedet brukt, og skiftet til fastens farge skjedde dagen etter fastelavnssøndag, derav blåmandag.
Blåmandag var i middelalderen en dag med redusert arbeid, og i tyskland ble det blant håndverkere betegnelsen på en mandag med helt eller delvis fri. I Danmark benyttes blåmandag om den første mandagen etter konfirmasjonen, som tradisjonelt har vært fridag.
I moderne tider er blåmandag blitt synonymet for en treig start på uken, gjerne etter en fartsfylt helg. Relasjonen er knyttet til fargen blå som i fargeteorien er melankolsk og nedstemt. Begrepet brukes også uavhengig av dag, for å sette ord på overgangen til en ny tid preget av edruelighet, nøysomhet og anger etter en lengre periode med bekymringsløs og uansvarlig aktivitet.
God blåmandag!