I mars 1935 fant bønder og arbeidere sammen for første gang på Stortinget. Alliansen åpnet for regjeringen Nygaardsvold og en politikk som både styrket sysselsettingen og bøndenes kår i møte med en knallhard liberalistisk høyrepolitikk.

Hans Ystgaard ble landbruksminister. (Hans datter var for øvrig Oline Ystgaard, som senere gifta seg med min farfar og tok navnet Kjølmoen). Med statsråd Ystgaard fikk vi den første skikkelige satsinga på den norske bonden i moderne tid.

40 år seinere – på meieriårsmøtet på Hitra 25. april 1975 reiste Sverre Hansen seg. Han tok ordet og foreslo skattestreik. Møtet endte med en aksjonsgruppe og åtte krav til statlige styresmakter. Hitra-aksjonen ble oppspillet til det som ble det såkalte jamstillingsvedtaket vedtatt på Stortinget desember samme år. Da ble prinsippet knesatt om at en bonde skulle ha samme inntekt per årsverk som en industriarbeider.

Opptrappingsvedtaket under statsminister Trygve Bratteli var startskudd for den andre store satsinga på den norske bonden i moderne tid, blant annet med enestående ferie- og fritidsordninger og en dobling av bruttoproduktet i norsk landbruk på bare tre år.

Ved inngangen til valgkampen 2021 var igjen situasjonen for den norske bonden svært vanskelig. Liberalisering og høyrepolitikk hadde forutsigbart nok igjen gitt sentralisering og nedgang for norsk landbruk. Bondeopprøret ble etablert, og vi fikk regjeringsskifte – igjen i form av en allianse mellom bonde og arbeider – som i 1935. Og igjen har vi fått kravene om jamstilling mellom inntektene til bonde og arbeider – som i 1975.

Det er med både stolthet og alvor Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet la fram resultatet av årets jordbruksoppgjør. Ramma på 10,9 milliarder kroner mangler sidestykke i norsk historie.

Forskjellen til Høyre og Frp sin landbrukspolitikk er dramatisk. Arbeiderpartiet og Senterpartiet prioriterer den norske bonden høyere i ett år enn Høyre og Frp ga samlet i løpet av åtte år de satt med makta på Stortinget. Jonas Gahr Støres regjering har satt kurs for det som vil stå igjen som den tredje store satsinga på den norske bonden i moderne tid.

Det historiske løftet er helt nødvendig. Ikke bare har vi en situasjon der bonden systematisk har sakka akterut i inntektsutvikling – Høyres sentraliseringspolitikk har malt ubønnhørlig med om lag to nedlagte gårdsbruk om dagen som resultat. Et viktig bakteppe for Arbeiderpartiets og Senterpartiets historiske satsing på den norske bonden har også vært koronapandemien og Russlands brutale angrepskrig i Ukraina.

De hendelsene har for alvor demonstrert farene ved å gjøre seg avhengig av globale verdikjeder og storstilt import av mat til egen befolkning. En nasjon må ha en grunnleggende sikkerhet for at de kan brødfø sin egen befolkning – selv i krisetider. Og da, president, må vi ha en rødgrønn politikk som styrker den norske bonden – ikke en kald blå sentraliserings- og avviklingspolitikk.

En bauta er satt ned for å skape ny vekst og optimisme for norsk landbruk, for norske distrikter og ikke minst sikre Norges befolkning tilgang til trygg, god og sunn mat. Fremover skal vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet fortsette kampen. Eller for å omskrive Winston Churchill:

Dette er ikke slutten.

Dette er ikke engang begynnelsen på slutten

Men det er, kanskje, slutten på begynnelsen på en ny vår for norsk landbruk