Hedølen Marius Omsrud (24) er vant med litt vind.
Da han skulle ut i Vassfaret for å kjøre skogmaskin denne fredagen i midten av november 2021, hadde han sett at det var spådd vind. Han ofret ikke værmeldinga mer tanke enn det.
Denne dagen skulle han kjøre lassbærer. Vinden økte på i omfang, og etter noen timer i skogen begynte han å ane fare på ferde, og bestemte seg for å avslutte arbeidet rundt 13:30.
Kommunikasjonen var nede, men via et eget nett i lassbærermaskinen fikk han kontakt med moren sin, som fortalte at faren hans hadde begynt å fjerne trær som lå i vegen inn til Vassfaret.
Han visste derfor med sikkerhet at det var vindfall på vegen, men hadde ikke et begrep om omfanget.
I bilen hadde han en motorsag som han brukte til å hogge seg fram på veien med, men til slutt gikk motorsagen tom for bensin.
Nå sto han midt i infernoet, blokkert foran en sving, og ante ikke hvordan det så ut rundt svingen.
Han kom hit, og ikke lenger.
Mange har spurt meg om hvorfor jeg ikke begynte å gå. Men det var begynt å bli mørkt, jeg hadde ikke noe lys, det lå vindfall over alt – noe som er livsfarlig – og jeg hadde heller ikke dekning i tilfelle noe skulle skje på veien. Jeg kunne ikke risikere det.
Marius Omsrud (24), skogsoperatør
Timene begynte å tikke. På den tiden rakk han å bli godt kjent med alle bilens knapper og funksjoner.
Tanken var heldigvis full, derfor var det godt og varmt inni bilen hele tiden.
På et punkt begynte det å synke inn for ham at det var en reell sjanse for at han var nødt til å sove i bilen den natten.
Det tok 6,5 timer før han hørte motorsagene rundt svingen nærme seg.
– Jeg la meg til og prøvde å sove, og jeg rakk det akkurat før jeg ble vekket av motorsaglyden.
På den andre siden sto faren, søsteren, en kamerat, sjefen og noen hyttefolk og hogde vindfall til den store gullmedalje for å få ut Marius.
Sjefen hadde blitt bekymret da han hadde sett på sin PC at lassbæreren til Marius ikke hadde blitt skrudd av på lenge. Han reiste hjem til ham, og fikk beskjed om redningsaksjonen som pågikk i Vassfaret, og slengte seg på.
Noen tårevåt familiegjenforening ble det derimot ikke.
– Men det var godt da jeg skjønte at jeg ville komme meg ut av det, smiler han.
Dette er saken:
Fredag 19. november 2021 feide et ikke-navngitt ekstremvær over deler av Østlandet. Verst utsatt ble sørlige deler av Hallingdal, Valdres og Land-kommunene.
Det var varslet sterk vind, men ikke så sterk som det i realiteten viste seg å være. Skoger lå flate, enkelte var uten strøm i en uke, nødnettet borte. Allikevel mener Meteorologisk institutt at de varslet riktig.
Alle som ble berørt av stormen er felles enige i én ting: det var ren og skjær flaks at ingen ble alvorlig skadd eller mistet livet denne fredagen.
Ett år seinere forteller avisa Valdres historiene til noen av de som sto midt oppi det. Helt vanlige folk, men med noen uvanlige historier som vil følge dem for resten av livet.
Hvordan er det å vite at uværet legger bygda flat mens du selv er innestengt, og barna dine er på skolen – uten at dere har mulighet for å kontakte hverandre?
Hvordan er det å være livredd på jobb som redningsmannskap, i den signalfargede dressen som skal gi alle andre en fornemmelse av trygghet?
Hva gjør man når man blir innestengt i et nasjonalparkområde mens skogen raser rundt deg, og det er for farlig for deg å forlate bilen og ta deg videre til fots?
Og hvordan løser man det egentlig når bygda er mørklagt, og man har pasienter som er avhengig av å få tilført oksygen – som kun gis elektrisk i dag?
Dette er de syv historiene vi har valgt å fremheve.
Da vinden tok seg opp i styrke, ble Oddrun (84) låst ute på den gelenderløse verandaen: – Da kom tårene
– Det koster så lite å bare ta turen bort og se til at alt er i orden. Det angrer jeg på.
– Der og da var jeg redd, men i etterkant følte jeg meg veldig til nytte
Da Sigrid og Gunnar sendte barna til skolen denne morgenen, visste de ikke at bygda skulle raseres noen få timer seinere.
Eli kjente på en snikende uro da hun sjekket værvarselet: – Den vesentlige forskjellen er bare at naturen er bygd for det i Nord-Norge – ikke her
Marius (24) ble stengt inne i Vassfaret da stormen raste: – Mange har spurt meg om hvorfor jeg ikke begynte å gå
Den verste stormen i moderne tid gjorde bursdagsfesten til Storm (11) uforglemmelig
Ikke bekymra
Marius er en rolig og sindig kar. Og det er nok nettopp derfor dette gikk udramatisk for seg.
– Jeg var aldri bekymra. Jeg er vant med å være mye alene på jobb og privat, så jeg merket ikke så mye til det.
Mange har lurt på hvordan han klarte å holde seg så rolig i situasjonen.
– Jeg sier det at når noen først skulle sitte fast på den måten, så var det kanskje greit at det var meg og ingen andre.
Heller ikke moren var nevneverdig bekymret for hvordan sønnen ville takle å være innesperret i Vassfaret i uviss tid.
Det største sjokket for Marius var altså ikke å stå fast i Vassfaret, men å våkne opp til et fullstendig rasert Hedalen dagen etterpå.
– Det er vanskelig å sette ord på det. Sykt, rett og slett. Man tror nesten ikke på det, ingen trodde det skulle skje, forteller han om de massive ødeleggelsene som møtte ham.
Mye tid i skogen
Helt siden den påfølgende lørdagen har arbeidsdagene til Marius i stor grad blitt brukt på å rydde i Vassfaret etter stormen, i tillegg til Hedalen, Begnadalen og Bagn.
Og alt etter når snøen kommer og forsvinner, så ser han for seg å rydde i Vassfaret i hvert fall et år til.
Og om en tror at skog er skog for en hogstarbeider, uansett om den ligger eller står, så kan Marius glatt avfeie det.
– Å kjøre hogstmaskin ved vanlig arbeid betyr å ta treet stående. Men når alt ligger flatt og hulter til bulter, er det mye vanskeligere å få flyttet det, og det sliter på både utstyr og kropp. Det er trått, og man blir både sliten og lei.
Det kan trygt sies å bli en lykkens dag den dagen det siste tømmeret er fjernet, og han kan returnere til en normal arbeidsdag.
Marius har aldri reflektert over hvor høy terskelen er for å avbryte skogsarbeid med hensyn til vær og vind, da han aldri har vært ute for noe lignende tidligere.
Men han har lært nå at den terskelen kan være litt lavere til neste gang.
Men samtidig; hadde jeg reist tidligere, kunne jeg ha havna under noen av de samme trærne som sperret meg inne. De lå jo allerede da jeg kom til stedet. En vet aldri.
Marius Omsrud (24), skogsoperatør