Det er en tragedie for den som ikke så at det kunne finnes et liv med bedre dager og for alle rundt som så gjerne ville ha hjulpet hvis de kunne. Hvorfor er det så vanskelig å be om hjelp når vi trenger det? Hvorfor føles hjelpen så fjern og hvorfor kjenner vi oss skamfulle over å trenge hjelp?

Det er ikke realistisk at man skal leve livet sitt uten noen kontakt med det vi kaller psykisk helsevern, og likevel kjenne oss sterke nok til å søke hjelp når vi er på vårt aller mest skamfulle, sårbare og tilbaketrukne.

Hvilket mot det krever å tørre å fortelle om de gangene du ikke fikk det til, og samtidig være åpen for å få hjelp og støtte så du kan mestre ting annerledes i framtida. Hvilken styrke det krever å gjøre dette når du føler deg hudløs og mislykket. Hvilken kjærlighet det krever at du våger å be om veiledning for å få det bedre selv, for at de du elsker skal ha det bedre sammen med deg, eller for at barna dine skal få det bedre.

Les også

Hvilken kommune vi bodde i var mer relevant for behandler, enn hvor ille vi slet psykisk

Øystre Slidre Arbeiderparti vil styrke tilbudet innen psykisk helse med fokus på forebyggende arbeid og tidlig innsats. Øystre Slidre Ap vil styrke stillingen som kommunepsykolog i Øystre Slidre kommune.

Når morfaren min fortalte om sterke ting husker jeg han med skjelvende hender, våte øyne, en grøtete stemme som ikke ville bære, men også med en rak rygg og et direkte blikk. Hvilken styrke for en mann av hans tid at han tålte følelsene, viste følelsene, og viste at vonde følelser kan få være der uten at de skal ødelegge oss.

Ved å akseptere at også det vonde er en del av livet og våge å dele det, så er det også lettere å leve med det. Det vonde kan være der uten å overskygge det gode, uten å sluke oss. Men om vi gjør alt for å dytte det vekk både for oss selv og alle andre, så kjemper vi en veldig tung kamp.

Avledning virker bare så lenge vi aktivt driver med noe, og det øyeblikket vi har ro rundt oss, er alene, skal sove eller er for utslitte, så kommer det vonde rullende over oss og vi føler oss maktesløse til å møte det. Ved å slippe det vonde frem og dele det med andre lar vi oss selv få mulighet til å bearbeide det, finne løsninger, håndtere det. Men hva skal til for å våge?

Hvis vi skal finne det naturlig å kontakte psykisk helsetjeneste eller psykiatri når vi selv sliter, eller når vi trenger hjelp og veiledning i foreldrerollen, tror jeg vi trenger mer kontakt med disse tjenestene gjennom livet.

Når vi får barn følger vi barna til faste kontroller på helsestasjonen gjennom barnas oppvekst. En del av programmet er at barna med foresatte møter lege. Burde det vært like naturlig at man møtte en kommunepsykolog som gav informasjon, hadde kompetanse til å sjekke ut hva folk trengte av hjelp og støtte?

Tilgjengeligheten kan være med på å gjøre psykisk helse og utfordringer i foreldrerollen mer naturlig å snakke om, som utslett og tannpuss. Jeg mistror ikke et øyeblikk de flotte helsesøstrenes arbeid i møtet med familier men mener likevel dette ville gjort veien til psykisk helsehjelp mer tilgjengelig.

For mange vil ikke ytterligere oppfølging være aktuelt, på samme måte som de fleste ikke får jevnlig oppfølging av lege. For andre er det viktig med mer støtte. Støtte og veiledning på et tidligere stadium kan i noen tilfeller også forebygge behovet for mer inngripende tiltak og henvisning til spesialisthelsetjenesten.

For å få til økt tilgjengelighet vil det være nødvendig å styrke tilbudet innen psykisk helse med fokus på forebyggende arbeid og tidlig innsats. Øystre Slidre Ap har derfor foreslått å styrke stillingen som kommunepsykolog i Øystre Slidre kommune.