Kritikken har hagla etter at øverste ansvarlige for helsepolitikken her til lands, Ingvild Kjerkol, i forrige uke sa at hver og en av oss må ta mer ansvar. Til NRK sa Kjerkol følgende: «– Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for en alderdom. Den livsstandarden vi hadde da vi var yngre er kanskje ikke den som hjelper oss i det øyeblikket helsa skranter og vi trenger hjelp.»

Det framstår noe uklart hva Kjerkol egentlig har ment. Derfor har debatten i etterkant handla om alt fra advarsler mot at konsekvensene vil bli flere private helsetjenester, til ansvarsfraskrivelse fra politisk hold, til en pressa helsetjeneste i kommunene, som stadig får mer ansvar og flere oppgaver, men som opplever at pengene ikke følger med oppgavene.

Hver dag vi våkner opp, har vi blitt en dag eldre enn i går. Blir vi gamle nok og skrale nok, får vi plass på sjukeheim til slutt. Men hverdagen på en sjukeheim er det vanskelig for hver og enkelt av oss å planlegge særlig mye for. Vi kan sjølsagt trene mer, spise sunnere, bli enda lykkeligere og senke krava til hva vi kan forvente å «få» av tjenester. Teknologi og stadig bedre hjelpemidler kan gjøre oss i stand til å leve lenger heime under trygge forhold.

Om Kjerkol mente vi burde trene mer for å holde oss friskere, eller om vi skal begynne og spare til teknologiske hjelpemidler, er uklart. Men i ytterste konsekvens utfordrer hun grunnlaget for velferdsstaten: at vi tolererer et høgt skattetrykk fordi vi er med på å finansiere tjenestene velferdsstaten er ansvarlig for. Gi det du kan, få etter behov, har vært grunnmuren i den norske velferdsmodellen.

Konsulentselskapet Agenda Kaupang mener det ikke handler om penger, men om innovasjon. KS svarer at det ikke finnes kommuner som vil mene at kostnadene ikke betyr noe. Samtidig kan vi ikke leve på oljepenger til evig tid, men omstillinga til nye, fornybare næringer som kan tåle å bære velferdsmodellen på sine skuldre, går heller treigt – uavhengig av hvilke parti som styrer landet.

I 2040 vil vi trenge 90 000 flere helsearbeidere enn i dag, ifølge SSB. Allerede før koronapandemien, var det stor mangel på helsearbeidere. Stort press på de ansatte under pandemien, har ikke gjort rekrutteringa til yrket enklere. Det hjelper ikke hvor godt vi har planlagt, om de som har ansvar for å ta vare på deg rett og slett ikke er mange nok.