Lesarbrev Dette er eit debattinnlegg, skrive av ein ekstern bidragsytar. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
Hvordan kan vi hjelpe de unge som sliter? Hvordan kan vi styre unna trenden om å begå selvmord? Flere barn og unge enn noen gang føler på nedstemthet og at livet ikke er verdt å leve. Noen sliter med angst, andre depresjon, traumer, spiseforstyrrelser, press på sosiale medier eller bare er jevnt over trist. Noen sliter også uten de helt vet hvorfor.
Slutt å la psyken være et tabutema å snakke om. Det er en like stor del av helsen vår som den fysiske. Jo mer vi prøver å legge vekk den psykiske balasten, jo mer tenker vi på den. Den psykiske helsen må normaliseres. Vi må våge å bry oss, våge å spørre, og våge å være et medmenneske. Det er flere og flere ungdommer som sliter, ventelistene hos psykologer vokser, men lell ingen tiltak.
Psykisk syke barn og unge trenger ofte hjelp og støtte over tid. Jo tidligere en mottar hjelp, jo større er sjansen for å bli frisk. Er det da smart at ventelisten er flere måneder lang for å få psykolog hjelp? Og at du heller ikke er garantert å få hjelp? Er det riktig at noen som ikke kjenner deg, skal vurdere om du har god nok grunn til å få hjelp?
Øydis og Håvard opplevde marerittet da Øyvind tok sitt eget liv: – Strekk ut ei hånd og bry deg om. Det kan bety veldig mye for den som sliter.
Alle bør ha rett til hjelp, ikke bare de som "skriker høyest". Samfunnet bør bruke betydelig mer penger for å sette inn nok ressurser slik at alle får god nok hjelp, samt tidsnok. Hvorfor ikke forebygge? Hvorfor kun ha et team til å ta seg av de etterlate ved selvmord, hvorfor ikke et større team til å bistå før det ender dårlig?
Vi må våge å bry oss. Det kan likså godt være datteren, søstera di eller kollegaen din som sliter med aktive selvmordstanker. Vi må handle før det er for sent, ellers vil vi fortsette å miste barn jevnlig. Psyken er en belastning, akkurat som et brukket ben. Hvorfor skal det være lettere å si noe om den fysiske helsen, i forhold til den psykiske? Hvorfor har det blitt slik?
Psykisk helse: – Vi har et spesielt fokus på gutta, sier helserådgiver Toril Olvik og rektor Kari Rustad
Mange med psykiske utfordringer er nemlig redd for reaksjonen til de rundt, og det med god grunn! Noen opplever dessverre å bli avvist, nemlig fordi tillitspersonene skåner seg selv mot smerte. Det er tilfeldig hvem som blir råket av en psykisk balast - tenk om det var du som sleit, og trengte hjelp. Hvordan ville du at andre skulle vært tilstede for deg da?
Å si en vil dø er aldri trangen til oppmerksomhet, men trangen til hjelp. Det er en måte å fortelle at man har det så vondt inni seg på at en er avhengig av en livsendring for å klare å leve. Det er de som ikke klarer endringen, som tilslutt dør. Det er flere som har opplyst om aktive selvmordstanker, som har tatt livet sitt tilslutt. Hvordan er det mulig? Hvorfor går noen helsepersonell rundt å tro de som opplyser om selvmordstanker, ikke vil utføre det? Er det noe man kan gamble på?
Vi tror samfunnet ville spart seg for mange dødsfall om de bruker ressursene de har riktig. Ansette flere folk i psykiatrien, ikke ha lange ventelister, og ikke minst la folk få hjelp når de trenger det! Åpne plasser for ungdom på ettermiddager kan også være et fint tiltak. Det viktigste er at barn og unge får hjelp. At de slipper å stå på lange ventelister, og verst av alt kanskje ikke motta hjelpen de trenger. Det hjelper ikke at barn og unge blir oppfordret til å søke hjelp, om hjelpen de trenger ikke er der.
Dyster statistikk for Valdres: – Det er helt klart flest menn som tar sitt eget liv
Flesteparten av de som sliter søker hjelp, men lell er selvmordsstatistikken ekstremt høy. Det kan ikke være slik at vi mister 600-700 mennesker i Norge hvert år. Hvordan skal denne statistikken ende? Den bare øker for hvert år som går, og det er flest mennesker som tar livet sitt i april/mai omheng.
Skal vi nå bare vente på neste ungdom skal forlate verden? Det kan likegodt være ditt eget barn eller nabogutten din? Har du tenkt på det? Hvordan kan vi være tilstede for de som sliter og redde liv? Hvordan kan vi oppfatte at noe er galt? Det er flere som oppfatter at noe er galt, men fåtallet tør å gjøre noe med det.
Verden kan ikke fortsette i denne syklusen framover. Det kan ikke være slik at man mister barn jevnlig. Selvmordstallene er ekstremt høye, akkurat som koronadødsfallene. Men for disse blir det ikke satt inn høye tiltak og stenging av landet. Vi mener ikke en skal stenge landet dirkete, men at man må gripe inn og sette inn hjelp før det er for sent. Hvis ikke er det som å godta at man mister 700 mennesker i året. Det er som å vente på disse ungdommene skal ta livet sitt. Hadde vi hatt et godt psykisk helsevern i Norge hadde ikke selvmordsstatistikken vært så høy.
Vi valgte å dele vår kunnskap og erfaring for å hjelpe andre barn og unge i kampen mot å ville gi opp. Våg å vis dine egne svakheter, det kan hjelpe andre med å være åpne om sine. Slutt å la psyken være et tabu tema å snakke om. Slutt å hold avstand til de som sliter psykisk, bry deg i stedet.
Det har aldri vært så mange ungdommer som sliter, og det må gjøres noe med. Vi må våge å bry oss før det er for sent. Det kan redde liv. Et liv er et liv, uansett om det er noen nære eller fjerne. En investering i psykisk helse, vil gi gevinst til hele samfunnet, både for den enkelte og for felleskapet.