Antonsen har kalt en mørkhudet ung dame for for mørk til å være på et utested, og tidligere har han kalt en funksjonshemmet ung mann en jævla grønnsak. Antonsen tror han er morsom, etter sistnevnte utsagn der offeret pliktskyldigst lo, har han faktisk gått rundt og trodd at vedkommende og hans venner satte pris på det og at det hadde vært et fint minne!

Humor kan være så mangt og vi har mange gode komikere. Flere er utrolig gode til på en godmodig måte å få frem mennesketyper, andre tar tak i uvaner eller dårlige mennesketrekk og løfter frem disse på en morsom måte, noe som kanskje kan bidra til refleksjon. Eller de kan ta utgangspunkt i seg selv og bruke det som inspirasjon til humor. Vi trenger humor, og noen ganger kan det til og med stikke litt i enkelte av oss! Det er ok!

Men hva med den humoren som hemningsløst kaster seg over menneskelige situasjoner som i virkeligheten ikke er så morsomme for den som er i dem? Det er ikke morsomt å bli utsatt for rasisme, å føle seg utenfor og mindre verd. Eller å være funksjonshemmet. Da kan man også føle på utenforskap og sikkert bli utsatt for mange ubetenksomme ytringer. Om en komiker som selv kjenner problemet på kroppen, velger å løfte det frem, er det en annen sak, mener jeg. Da kan det få frem i lyset utfordringer vi andre kanskje ikke er så klar over, og da kan humor være et fint virkemiddel!

Det som har bekymret meg i mange år er hvordan den sjargongen som noen komikere benytter, der man kan si hva som helst, helt uhemmet, helt blottet for hensyn til andre, det være seg en navngitt person eller en gruppe, hvordan denne måten å ytre seg på kan påvirke unge mennesker, og oss litt eldre. Hvordan vi gradvis blir vant til at det er jo vanlig å uttrykke seg slik, det er kult, det er jo bare på fleip, det må man jo tåle! Og så ser man galant bort fra om noen blir såret, men kanskje ikke viser det der og da. Og man ser bort fra de misforståelser eller konflikter som kan oppstå, man seiler galant videre i god tro!

Til og med en komiker kan bli påvirket av denne måten å omtale sine medmennesker på, viser det seg! En skulle jo tro at en slik person har et meget bevisst og gjennomtenkt forhold til de virkemidler han velger å benytte seg av, at han har reflektert rundt det og hvordan dette virkemiddelet kan fungere i samfunnet, både på godt og vondt! Og at han i det virkelige liv, når han ikke står på scenen, klarer å vise mer finfølelse og selvbeherskelse når det gjelder ordbruk. Det er visst ikke så lett!

Det snakkes også om krenkehysteri, at nå kan man snart ikke si noen ting uten at folk føler seg krenket! Ytringsfriheten er jeg veldig glad for, men skal det være en folkerett å fornærme folk? Når er det nødvendig? Dette må man i alle fall tenke over!

Mitt håp er at Antonsens forsøk på å gå en runde med seg selv i tiden fremover, også fører til at vi andre går en runde med oss selv! Hvordan behandler vi hverandre egentlig? Og våger vi å fortelle våre barn og våre medmennesker at denne sjargongen ikke er slik vi skal uttrykke oss?