Gå til sidens hovedinnhold

I hytt(e) og pine

Hver nordmann sin hytte? Så langt er vi ikke kommet, men antallet nærmer seg en halv million, og økte med over 6000 i fjor.

Leserinnlegg

Vi har altså mange hytter, men potensialet for ytterligere hyttebygging er stort: fire av fem husstander har ikke egen hytte.

I min egen kommune, Vestre Slidre, har vi på tre tiår har mistet 110 melkeprodusenter og det lokale meieriet, mens antall hytter nå overstiger antall innbyggere. Fortsatt er presset for utbygging stort. Ca. 1500 antall tomter er godkjent for bygging. I tillegg er det planlagt 900-1000 nye tomter fram til 2028. Hyttestørrelsen er begrenset til 20 prosent av tomtearealet, noe som åpner for mange hytter på mellom 200 og 300 m2.

Bredden er begrenset til åtte meter i bratt terreng, mens den europeiske landskapskonvensjonen anbefaler maks 5,5 til 6 meter. Resultatet er en total omforming av landskapet med vannrette fyllinger, snauhogst og store masseflyttinger.

Mange kommuner følger denne malen av gammel vane. Problemet er at den gir maksimale naturinngrep pr. hytte. Dette er uheldig enten hyttefeltene legges i snaufjellet eller i bjørkebeltet som utgjør viktige beiteressurser og huser et stort biologisk mangfold.

Hyttefolket har for lengst begynt å engasjere seg når de ser at turområdene deres bygges ned. Det er på tide at også vi matprodusenter og beitebrukere ser at det er umistelige produksjonsressurser som ødelegges permanent. Når mange kommuner nå har sluttet å tillate bygging over tregrensen (med god grunn), legges hyttefeltene i de beste områdene for beiting og dyrking.

Alternativer fins:

– Vi kan bygge færre hytter. Nordmenns tilgang til hytter kan likevel sikres ved et større antall utleiehytter, tidsdelingsordninger og utleie av eksisterende bygninger som stølshus.

– Vi kan bygge mindre. Ved riktig utforming kan man få gode familiehytter på 50 – 70 m2, og kommunene burde bruke sin mulighet til å fastsette slike maksgrenser.

– Reglene for naturinngrep kan bli langt strengere.

– Utbyggingen av infrastruktur som vei, vann, kloakk og strøm kan begrenses.

– Kollektivtilbudet må utbygges, bl.a. med bestillingsbusser til hytteområdene.

– Hyttene kan bygges som klynger slik at for eksempel et areal på 100 dekar ikke bebygges som et felt med 66 hytter på hver sin ett og et halvt måls tomt, men med en klynge på 66 små hytter i en grend på 20 – 30 dekar mens resten forblir urørt. Dette er gjort med stort hell flere steder, særlig langs kysten – men de fleste kommuner sitter fortsatt med rutekartet og disponerer naturressursene som om de var ubegrenset. Hytteklyngene gjør det mulig å begrense hyttestørrelsen, siden en del funksjoner kan organiseres felles (vaskerom, badstu, reparasjonsverksted osv.) Gjerding vil også bli enklere, og man unngår konflikter med beitedyr.

Det haster med å endre hyttepolitikken. Den naturen som gjør hyttelivet attraktivt er i ferd med å bygges ned av nye hytter. Enda verre er det at dette ødelegger biologisk mangfold og beiteområder som utgjør den største og mest klimavennlige og klimarobuste matproduksjonsreserven vi har. Kommunene må våge å bryte noen gamle vaner, men klarere nasjonale retningslinjer er uten tvil også nødvendig.

Kommentarer til denne saken