Hun, og mine foreldre, vokste opp i det vi i dag vil kalle fattigdom. For henne er det en selvfølge å ta vare på alt, bruke alt, og leve i nøysomhet.

Denne tenkemåten finnes knapt lenger, om man er under 90 år. Jeg hadde ikke lyst til å fortelle henne at folk i dag knapt ser forskjell på solbær og rips, og at mange ikke aner hva «stikkelsbær» er. Dagens hager er stort sett snauklipte plener og tujahekker hvor robotklippere jafser i seg de stakkars blomstene som måtte finnes, og humler og bier med dem. Så jeg kommer med en stabel bøtter, og så blir vi sittende og filosofere og plukke.

Det er nemlig krise. Strømkrise, rentekrise, krise fordi alt blir dyrere. Hvordan skal det gå med oss, minstepensjonistene, de stakkars underbetalte sykepleierne, lærerne, alenemødrene og studentene?

Fredrik på Debatten stirrer alvorlig på oss fra TV-skjermen, han har funnet en stakkars mor som må sove i ullundertøy fordi det er kaldt på soverommet. En annen har funnet ut at hun må spise mindre for at barna skal få nok mat. Og de stakkars bedriftseierne vet ikke sin arme råd, strømmen er blitt så dyr at det eneste som kan hjelpe er massiv pengestøtte fra regjeringen. Og hva med de stakkars hytteeierne? Nå har de knapt råd til å lade elbilen for å kjøre til hytta i helgene, og de er ikke engang på lista over alle som skal få strømstøtte!

Også statsministeren stirrer alvorlig på oss fra TV-skjermen. Krisa er formidabel, den kan bli langvarig og det er ikke sikkert strømmen kan bli billig igjen på lenge. Men nå kommer snart støttetiltakene, det skal bare diskuteres hvordan vi skal få fordelt litt av den gigantiske pengesekken vi har, så vi igjen kan leve som normalt. Normalt for oss nordmenn vil si at vi kan ha 22 grader overalt i huset eller leiligheten, at vi kan kaste 24 kg klær i gjennomsnitt pr. person i året, at hver tredje handlepose med matvarer går rett i søpla.

I tillegg skal vi ha råd til å kaste 12.600 tonn småelektronikk i året. Ja, vi er faktisk nesten verdensmestere i bruk og kast, med et snittforbruk av materialer på 37,7 tonn pr. person, i 2015. Bare slått av et par arabiske oljeland, faktisk. Det er typisk norsk å være god til å forbruke og kaste, med andre ord.

Tilbake ved ripsbusken forteller tante om gamle dager. På det lille bruket med 10 unger, hvor min far og tante vokste opp, var det alltid nok mat. Altså ingenting å klage over. Nøysomheta ble prentet inn i sjelen, alt ble reparert og tatt vare på. Det ble dyrket på hver lille jordflekk, høstet og laget sunn og bærekraftig mat. Denne nøysomheten førte nødvendigvis til at ungeflokken greide seg godt, de lærte seg å ta vare på alt og med årene skaffe seg alt de trengte.

Heldigvis er jeg oppdratt av fattigfolk. Det sitter i sjelen min også, at det er synd å kaste mat og brukbare klær og ting. Jeg utdannet meg til kokk for å overta familiens lille hotell, og husker læretiden på Grand hotell i Oslo. Da de gigantiske julebordene skulle ryddes satte vi bare de store koldfatene på skrå ned i søppelsekkene og feide restene med fullt brukbar mat rett i søpla.

Tilbake på kjøkkenet hos min mor gjorde jeg det samme, og fikk huden full mens hun sto på hodet i søppelsekken og plukket opp igjen maten. Jeg valgte nøysomheten hennes fremfor sløsingen på Grand Hotel. Heldigvis, det viste seg å være lønnsomt i lengden. Som eier av en liten bedrift er økonomi et evig tema, og med stort fokus på svinn, gjenbruk og sparing er sjansen for at det går bra større.

Som unge småbarnsforeldre med nyinnkjøpt bedrift og stort lån hadde vi ikke noe valg, heller. Og renta? På den tiden var den helt oppe i 13,5 prosent. Babyutstyr og klær var utelukkende brukt, arvet eller fått. Alle årene med dårlig økonomi har gjort oss til kreative sparere. Og de som kjenner oss vet at vi liker brukte ting, opp gjennom årene har vi derfor stadig fått brukte klær, møbler og utstyr. En venn av oss fikk reddet unna et helt lass konferansemøbler som skulle kastes fordi de var gått av moten. Dette var i 1995. De møblene står fremdeles i vår konferansesal, like fine. Det var tross alt norske designmøbler.

Kanskje er det lett for meg, som nærmer meg pensjonsalder. Det er noe annet for de stakkars unge, som sliter med å komme seg inn på boligmarkedet for eksempel. Kan det være at de rett og slett må ta seg sommerjobb mens de er under utdanning, og jobbe litt i helgene? Og kanskje skjære litt ned på festivaldeltakelse, moteklær, russefeiring, snusbruk og utenlandsferier?

Man kan sikkert innvende at det ikke vil hjelpe stort, med de høye prisene vi nå ser på boliger. Men er det helt sikkert? Hvis man snuser koster det ca. 35.000,- pr. år. I Oslo og Akershus bruker russen litt under 30.000,- hver på russefeiring.

Man dekker jo noen rentekostnader med det? Under pandemien ble det tydelig hvor få norske ungdommer som egentlig er interessert i å jobbe i feriene. Da utlendingene ikke kunne slippe inn i landet måtte jordbærbøndene plukke bæra selv. Det er like ille i vår bransje, norsk ungdom ønsker ikke disse jobbene.

Hva om vi pusser støvet av den gode, gamle nøysomheten, og lever litt mer som vi gjorde for bare en generasjon siden? Hvis vi aksepterer lavere innetemperatur og heller satser på ull under og et pledd i sofaen, går i brukte klær og møblerer med andres «søppel»? Livskvaliteten synker ikke av den grunn, men det gjør det voldsomme trykket på den stakkars kloden vår.

Jeg synes ikke synd på familiens idealist, som i mange år levde under fattigdomsgrensa fordi hennes jobb i en ideell organisasjon var så dårlig betalt. Hun inviterte til stor bursdagsfeiring med koldtbord laget utelukkende av mat funnet i en container utenfor matbutikken. Utgått på dato og like fint.

Tilbake ved ripsbusken er min gamle tante og jeg hjertens enige. Ting har gått helt av skaftet. Rips og solbær er ut. Influensere i rosa nylonpels som reklamerer for enda mer kinesiskprodusert stæsj er in. Og på TV får vi høre om den store krisa som gjør at maten blir dyrere. Tenk om vi ikke får råd til mat!

Kanskje vi må begynne å spise poteter og bygg-grøt igjen, og kjøtt bare til fest – som de gjorde for en generasjon siden. Det har både lommeboka, helsa og kloden godt av. Vi kan jo begynne der.