Stikk imot tilrådinger i andre nylige NOU-er der man foreslår en videreutvikling av vannkraftregimet til å gjelde også annen naturressursbruk. Stikk imot den forståelse stadig flere, også i energi- og industribransjen, har for at kommunene må ha egne langsiktige og forutsigbare inntekter på naturressursbruk for å nå fornybarmålene. I en tid der vi trenger mer fornybarkraft, er utvalgets tilrådinger umusikalske.

Utvalget foreslår også flere andre endringer – som jeg ikke skal gå nærmere inn på – enn de som angår kraftinntektssystemet. Derfor kommer noen kraftvertskommuner med de samlede foreslåtte endringer på inntekts- og utgiftsutjevning, likt eller litt bedre ut enn i dag, mens flere kommuner taper store inntekter totalt sett.

Å røre ved de lovfestede direkteinntekter til kraftvertskommunene er å regne for et brudd på samfunnskontrakten mellom storsamfunn og lokalsamfunn, denne som har gjort at over 200 kommuner ser seg tjent med å tåle lokale naturinngrep for industri og kraftproduksjon. Det gir ingen forutsigbarhet for kommunene, og dermed ingen grunn for å akseptere fremtidig lokal naturressursbruk, dersom kommunal andel av verdiskapingen kan fjernes etter forgodtbefinnende.

For bare tre år siden foreslo også Kraftskatteutvalget endringer i vannkraftregiment. Da stod vertskommuneorganisasjoner, en samlet kraftbransje og miljøbevegelsen sammen om å kreve forslagene skrinlagt, og Solbergregjeringen fulgte opp.

For øvrig – akkurat som Kraftskatteutvalget, velger også Inntektssystemutvalget helt bevisst å se bort fra krafteierkommunenes enorme inntekter. Krafteierkommunene er i stor grad byene. Utvalget skriver: «Kommunenes utbytteinntekter fra eierskap i kraftsektoren kan etter utvalgets vurdering ikke likestilles med naturressursinntekter som naturressursskatt, konsesjonsavgift og konsesjonskraft».

Å dreie inntektssystemet fra direkteinntekter fra egne ressurser mer over på rammeoverføringer, er utdatert tankegods. Regjeringen sier i Hurdalsplattformen at man vil bruke utredninger og tilrådinger fra de av Solberg-regjeringen oppnevnte Distriktsnæringsutvalget og Demografiutvalget.

Et enstemmig Distriktsnæringsutvalg fastslo følgende: «Inntektssystemet må gi distriktskommunene tilstrekkelige insentiver for å legge til rette for verdiskaping. Det bør legges til grunn et ytelse-mot-ytelse-prinsipp der vertskommunene får noe igjen for å stille naturen til disposisjon for storsamfunnet. Skattesystemet er for kraftkommunene et sterkt insentiv til å samtykke til og legge til rette for betydelige naturinngrep og til å ta vare på kraftproduksjon. Dersom vertskommunene kunne forvente en større andel av fremtidige skatteinntekter fra for eksempel vindkraftsektoren, er det grunn til å tro at de i større grad ville lagt til rette for denne typen næringsvirksomhet».

Fremfor å fjerne en suksessfaktor, burde man heller overføre grunnprinsippene fra vannkraftregimet til annen naturressursforedling. Men utvalget nevner overhodet ikke eventuell beskatning av annen naturressursbruk – f.eks. mineraler og solkraft. Innspillet fra USS og flere store hyttekommuner om å integrere deltidsinnbyggerne i inntektssystemet, velger utvalget også bevisst å ignorere:

«Kommuner med mange fritidsinnbyggere har selv valgt å legge til rette for utbygging av fritidsboliger. Kostnader forbundet med dette bør dermed ikke betraktes som ufrivillige kostnader og bør ikke omfattes av utgiftsutjevningen». Hvordan hadde det slått ut dersom man skulle legge et slikt prinsipp til grunn også for bykommunene?

Overføringer og utjevninger skal sørge for mest mulig like levekår over hele landet, men verdiskaping basert på egne krefter og egne ressurser fra naturen er en grunnleggende del av lokaldemokratiet. Det er et helt avgjørende incentiv for kommunene til å støtte opp om nasjonale mål for fornybarutbygging og næringsutvikling av ulik karakter, dersom man lokalt er sikret rettighetsfestede, langsiktige direkteinntekter gjennom konsesjons- og skattelovgivningen.

Stortinget må derfor fortest mulig skrinlegge NOU-ens forslag om endringer i kraftinntektssystemet, og heller få fortgang i utvikling av lovfestede ordninger som sikrer lokalsamfunnene langsiktige inntekter fra annen naturressursforedling; slik får vi til grønt skifte!