Fjerner mosen: Valdresspellemennene Kjellbjørn Karsrud (t.v.) og Sivert Holmen kjemper for å fremme «mosegrodde» slåtter.

Jakter gull blant det glemte

Det finnes skjulte perler blant slåttematerialet i Valdres som ikke lenger er i aktiv bruk, mener Kjellbjørn Karsrud og Sivert Holmen. De to lokale spellemennene gjør sitt for å løfte gammelt gull fram fra glemselen.
Publisert

FAGERNES: Fredag og lørdag denne uka arrangeres Hilme barbert. I disse koronatider er det et knippe konserter på Valdres Folkemuseum på Fagernes som står igjen av Jørn Hilme-stemnet, som i utgangspunktet skulle ha feira storstilt sekstiårsjubileum i år.

Nylig fikk et titalls tilhørere en forsmak, da konsertserien Hilme året rundt innbød til den første fysiske folkemusikk-konserten på lang tid i Slidrehuset på museet.

Lydhørt publikum: De to hardingfelespillerne møtte et lydhørt og kompetent publikum i Slidrehuset da de inviterte til konsert med «slåtter ingen andre kan» på repertoaret.

Lydhørt publikum: De to hardingfelespillerne møtte et lydhørt og kompetent publikum i Slidrehuset da de inviterte til konsert med «slåtter ingen andre kan» på repertoaret.

Breial påstand

Hilmerengjene etter mesterspellemannen Jørn Hilme (1778-1854) fra Ulnes, som folkemusikkfestivalen har navnet sitt etter, er velkjente – og berykta – ettersom de storarta, strie slåttene så visst krever sin spellemann med stor grad av fingerferdighet. Det har likevel ikke hindra generasjoner av spellemenn etter ham i å gi seg i kast med slåttene og ta til seg tradisjonen.

Ikke alt annet slåttespill fra dalføret har på sin side tålt tidens tann like godt. Enkelte slåtter er å regne som glemt for ettertida – fram til nå.

Da tonene endelig kunne flyte fritt gjennom rommet med tilhørere til stede, via de sjølerklærte hardingfelenerdene Kjellbjørn Karsrud og Sivert Holmen nemlig utelukkende den tilmålte spilletida til «slåtter ingen andre kan» – en breial påstand de fikk gjøre bevis for i løpet av kvelden.

Finnes ikke opptak

Med ei fortid som sivilarbeider blant spolebanda i folkemusikkarkivet ved Valdres Folkemuseum, har Kjellbjørn et nokså godt overblikk over slåttematerialet som finnes i regionen – og hvilke av slåttene som nesten ikke lenger er i bruk. Enkelte finnes ikke engang i opptak – kun notenedskrevet.

Et nøye utvalgt og grundig innøvd repertoar gjorde av den grunn duoen sikre i sin sak på at det var sjelden vare de hadde å varte opp med – som ville bli vanskelig å gjengi, sjøl for et svært så kompetent konsertpublikum. Å kunne variasjoner av en slått, gikk ei heller igjennom som godkjent hos de to hardingfelespillerne – for enkelte av disse sjeldne slåttene har nære slektninger i mer kjent form, både i og utafor dalføret.

– «Svetter» ut

Hvorfor noen slåtter blir stående igjen i tradisjonen som «gode», mens andre ramler ut, beror på både naturlig seleksjon og tilfeldigheter, tror Kjellbjørn og Sivert:

– Noen er rare, kanskje til og med dårlige. Andre igjen er muligens ikke helt enkle å danse til. Dessuten er det viktig å huske på at det på et tidspunkt var veldig mange spellemenn, og fela dominerte som bruksinstrument. Da var slåttetilfanget også ekstra stort, og det lå kapital i å kunne mange slåtter. I dag er behovet mindre.

Mange av disse mer eller mindre glemte slåttene har noe genuint over seg og fortjener å løftes fram i lyset igjen, mener valdresspellemennene. De to gjør altså et ytterligere framstøt på denne fronten i ei tid der det lokale Spelemannslaget til fremjing av møsegrodde låttar ligger foreløpig brakk uten samlinger så langt i år, som følge av den pågående pandemien.

– En del slåtter – som er veldig gode – har blitt brukt såpass mye av mange at de har fått en viss slitasje. Da kan det være fint å finne fram noe annet og eget. Kanskje kan man heller om tretti år fiske fram igjen noen av de store slåttene som vi nå er i ferd med å «svette» ut, sier Sivert.

Da en arbeidskamerat hadde hørt «en slått som fuglene tralla» og plystra på springaren, laga Knut Snortheim en hardingfeleslått av fuglesangen, som du kan høre Kjellbjørn Karsrud spille her.

Forsker på «Okshovd’n»

I Valdres er mangfoldet stort, og det er mye å ta av. Tradisjonen etter markante spellemenn i Øystre Slidre står sterkt. Under konserten ble lite anvendte opptak og notenedtegnelser etter sentrale kilder som Ola Okshovd utgangspunkt for tolkninger.

– Han må være en av de mest dokumenterte spellemennene vi har, konstaterer Kjellbjørn. Så tidlig som i 1912 dro Okshovd til hovedstaden for å spille inn slåtter med sambygding, spellemann og felemaker Knut Ø. Rudi – noe de to også gjorde igjen seinere. Ved et par anledninger i 1940-åra var Okshovd også på besøk hos rikskringkastinga på Marienlyst for å gjøre opptak – den siste gangen hadde han med seg de beste øvrige spellemennene i Øystre Slidre spel- og dansarlag. Laget Okshovd sjøl var med på å stifte i 1943, gikk attpåtil til innkjøp av eget opptaksutstyr og festa hardingfeletonene hans til band i stort omfang.

– Jeg driver faktisk og forsker litt på «Okshovd’n» for tida og håper å få gitt ut ei plate på ta:lik med utfyllende informasjon til, kanskje i bokform, fortsetter Kjellbjørn. Gifta til gard og med full lektorstilling i Lom, har 34-åringen fra Leira imidlertid nok å fylle tida med.

Identitetskrise

Mens Kjellbjørn fordyper seg i innspillingene etter Ola Okshovd, har Sivert på si side gått egen slekt nærmere etter i sømmene. Eller det vil si, han fikk en filleonkel som dreiv med slektsforskning, til å gjøre jobben for seg da identitetskrisa meldte seg i ungdomsåra.

– Jeg føler på mange måter at jeg ramla litt uti det med å spille hardingfele. Pappa kommer fra Finnmark, og jeg bodde i Vadsø de første seks leveåra mine. Da vi flytta sørover, var det på grunn av mormor, som er fra Valdres.

Vel installert i Aurdal, mente foreldrene til Sivert – som har gjort øystreslidring av seg i seinere tid – at det var viktig at han meldte seg opp i kulturskolen. Unggutten valgte seg hardingfele som sitt instrument fordi «det var det kuleste ordet i katalogen» – og fikk en følgesvenn for livet.

– Seksmenningen til bestemor

– Det kom en slags identitetskrise i ungdomsåra der jeg kjente litt på det at de jevnaldrende som spilte hardingfele og spellemennene jeg så opp til, gjerne hadde lært av faren sin eller spilte på ei fele bestefaren hadde hatt for eksempel, forteller den snart 28 år gamle hardingfelespilleren åpenhjertig.

Filleonkelen som ble satt til å søke seg fram til mulige familiære bindinger til spellemenn, fortrinnsvis fra Valdres, fant ut at Sivert faktisk hadde spellemannsblod i årene.

– Han tok arbeidet seriøst og kom opp med ei ganske lang liste. Da pusta jeg sjølsagt letta ut, for på den lista kunne jeg finne «Tølleiv» Bolstad – seksmenningen til bestemor, forteller Sivert humrende.

Lang veg: Sivert Holmen hadde sine første leveår i Vadsø, men endte opp med å forvalte valdrestradisjon på hardingfele her i dalføret.

Lang veg: Sivert Holmen hadde sine første leveår i Vadsø, men endte opp med å forvalte valdrestradisjon på hardingfele her i dalføret.

Slått etter slektning

Sjøl om slektskapet til storspellemannen fra Øystre Slidre er nokså utvanna, fantes det også spellemenn i nærmere kretser – blant andre søskenbarnet til bestemora, Trygve Myhre fra Sør-Aurdal. Under konserten i Slidrehuset spilte Sivert slåtten «Kaffibrennaren» etter slektningen.

– Det er vel ikke feil å si at spillet nord i Valdres tradisjonelt sett har hatt litt høyere status enn spillet sør i dalføret. Det finnes likevel ganske mange artige slåtter der som skiller seg voldsomt fra spillet i nord og muligens beveger seg mer i retning av springdans og springleik. «Kaffibrennaren» er en slik artig liten sak fra Sør-Aurdal, fastslår han.

Hyllest til avdød hedøl

Sivert benytta også konserten til å løfte fram en navnebror og sambygding av slektningen, nemlig Trygve Bolstad, som gikk bort i fjor. Både han sjøl og Kjellbjørn har lært av hardingfelespilleren som var bosatt i Hedalen.

– Vi hadde en lengre prat ikke så lenge før han døde, der vi blant annet snakka om dette med at det ikke hadde vært noen tradisjon hvis det ikke var for at det fantes spellemenn. Han sa: «Du veit, det er spellemannen som gjør det!», forteller Sivert. Med de orda, valgte Sivert under konserten også å hylle Trygve Bolstad med hans egen slått «Den so e aleis», som var med på soloplata hedølen ga ut i 2004 – på ei fele Trygve i si tid sjøl spilte på.

Interesse: Spellemennene i samtale med interesserte tilhørere etter endt konsert.

Interesse: Spellemennene i samtale med interesserte tilhørere etter endt konsert.

– Sjøl om slåtten er litt utafor kriteriene våre, så har jeg ikke hørt den spilt annet enn på plata til Trygve. Det er ikke til å stikke under en stol at det ofte tar lang tid før nylaga slåtter kommer inn og blir en naturlig del av repertoaret. Kanskje kan det ha noe med å gjøre at det er vanskelig å ta i bruk slåtter etter spellemenn som er samtidige med deg sjøl. Dette er uansett en slått som absolutt ikke bør falle bort.

Klar for ny konsert

Når Sivert igjen skal holde konsert under Hilme barbert, blir det imidlertid i all hovedsak god, gammel årgang på repertoaret. Høvdingen sjøl, Jørn Hilme, står nemlig i fokus når Sivert inntar Rognebygningen på Valdres Folkemuseum fredag ettermiddag sammen med Hilme-biografen Olav Norheim. Boka «Susen av Garlistuten» har tittel etter fela til mesterspellemannen fra Ulnes. Dette er også navnet på den utsolgte intimkonserten.

Med direkteoverføring gjennom Jørn Hilme-stemnets egne kanaler på Facebook og YouTube vil det likevel være mulig for alle å få med seg det som blir ei aldri så lita markering av den nå nedskalerte folkemusikkfestivalens sekstiårsjubileum.

Artikkeltags