Lesarbrev Dette er eit debattinnlegg, skrive av ein ekstern bidragsytar. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
Rett før jul hadde vi besøk av ei som fortalte om det nye flygelet som er kjøpt inn til Levanger kirke. Det hadde vært en storartet opplevelse da pianist Leif Ove Andsnes holdt den første konserten. Men det var litt forstyrrende at kirken var så dårlig lydisolert; under konserten hørte en stadig lyder og bildur fra bygata utenfor.
– Sommersymfonien er unik
En av de andre ga en ny vinkling på dette da han sa: «– men det er så vakkert når jeg går forbi ute på gata og hører lyden av sang og musikk fra kirka – lyden går jo begge veier.» Manglende lydisolasjon kan faktisk bidra til uventet glede.
Da jeg bodde i Vang, var kirken nærmeste nabo. Den er heller ikke helt lydtett. Det er spesielt én opplevelse jeg husker tilbake på. Julen ble sunget inn og kirken var fullsatt. Kor og korps var på plass. Jeg hadde den kvelden oppgaver som gjorde at jeg ikke fikk vært med i kirken. Mot slutten av konserten kom jeg hjem og gikk jeg opp til kirkemuren.
33-åringen er nyinnflytta og hilste den nye heimbygda på unikt vis
Det var en kald vinterkveld, snø på trær, stjerner på himmelen og varsomme bølgeskvulp nede fra Vangsmjøsa. Ikke et menneske utenfor, men lyden av sang som kom ut gjennom veggene ble uforglemmelig. De sang med hverandre og jeg er sikker på at ikke en eneste tenkte en tanke på at det kunne stå noen utenfor å lytte.
Uten å vite det delte de varme og håp med en sliten prest på utsiden da de sang slutningssangen: «Deilig er jorden».
– Ble en ganske sterk og rørende avskjed
Jeg kommer på en fortelling fra slutten av 300-tallet som beretter om uventet virkning av sang som kunne høres ut gjennom kirkeveggene.
I Milano var det strid mellom biskop Ambrosius og Justinia, mor til keiser Valentinian som var et barn. Hun sendte soldater som skulle tvinge Ambrosius til å bøye seg for hennes urettmessige krav. En stor mengde folk fulgte sin biskop inn i katedralen i Milano. Utenfor sto det soldater som skulle angripe. Augustin har skildret dette i sin bok «Bekjennelser» der han skrev: «Da var det at de begynte å synge hymner og salmer for at folk ikke skulle forgå av mismot og tretthet.»
Lyden gikk gjennom veggen og soldatene som sto utenfor klarte til slutt ikke å la være å synge med. Situasjonen roet seg og soldatene trakk seg tilbake. De som var inne hadde seiret med sangen.
Flere av sangene som biskop Ambrosius skrev for over 1600 år siden synger vi fortsatt, blant annet den som står som nr. 2 i vår salmebok:
«Folkefrelsar til oss kom.
Fødd av møy i armodsdom.
Heile verdi undrast på
kvi du soleis koma må.»
Kan verda bli ei varmare stelle – Ørnulf, Gaute, Kasper og Lars tente håpet
Vi lever i ei tid der det er mye usikkerhet og verdensbegivenheter vi ikke kunne forutse. Det er lett å bli motløs og fortvilet over daglige nyheter.
Julens fortelling om Jesu fødsel minner oss om at Gud tar del i denne verden. Det er ikke håpløshet og mørke som har siste ordet. Derfor må vi aldri slutte å synge våre julesanger, verken de gamle eller de nye. «Deilig er jorden» er for meg en håpssang med oppfordring til å skape fred og framtid der mennesker og natur kan leve i godt samspill.
Lengter etter lys – og Valdres
Så håper jeg sangen blir hørt både gjennom fysiske og mentale vegger. Vi må ikke gi opp eller slutte å synge sammen. Om det i tillegg skjer der en tar hverandre i hendene og går rundt juletreet gir dette et grunnlag for styrke og mot selv om mørket synes truende.
La oss gi juletiden og julesangen den rike plass den fortjener – og håpe at både den som synger og den som lytter og tar til seg budskapet.
Jeg ønsker alle en gledelig jul og ser fram til å synge julens sanger mange ganger i dagene som kommer.
Kvartetten framførte Staut-låten «Ei varmare stelle» med orgelspel av Ørnulf Dyve.