Gå til sidens hovedinnhold

Kaffekoppen som redder liv

Du har helt sikkert sett dem. Kvinnen eller mannen som alltid sitter alene ved vindusbordet mens de ser tomt ut over det yrende folkelivet der ute i gata. Eller de sitter lengst inne i kafeens hjørne, helt for seg selv, mens øynene hviler på en avis som blir lest for femte gang.

Lesarbrev Dette er eit debattinnlegg, skrive av ein ekstern bidragsytar. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.

Og dette er de modige. De som har klart å ta steget ut over dørterskelen, i et inderlig håp om å kunne være litt mindre ensomme, i alle fall denne dagen. Å sitte alene ved et kafébord i det samme lokalet hvor det finnes mange andre mennesker gir en kjærkommen følelse av å være litt mindre ensom. Men det er jo like fullt en illusjon.

Mange ensomme forblir i sin trygge lille verden innenfor hjemmets fire vegger, selv om det betyr nok en dag med ubarmhjertig ensomhet. Kun den som selv har kjent på virkelig ensomhet vet hvordan følelsen sakte, men sikkert nærmest spiser en opp innenifra, lik en hummer spiser av seg selv innenifra når den befinner seg i fangenskap.

Kjedsomhet kan overhodet ikke sammenlignes med ensomhet. Alle kjeder vi oss jo til tider, men det å hyperventilere og få panikkangst når man blir seg bevisst at man er helt alene i verden, det er ektefølt ensomhet. Å være innforstått med at når livet en dag tar slutt og man skal begraves så vil det kun være presten og kisten som befinner seg i kirken – det er reell ensomhet.

Ensomhet er vår nye folkesykdom. Den rammer stadig flere. Det finnes så ufattelig mange ensomme som så gjerne skulle hatt noen å prate med av og til. Eller noen som man kunne gått en liten tur med en dag i uken. Eller bare rett og slett et medmenneske som man kunne tatt en kaffe med.

Om du vet om noen som sliter med ensomhet, ta en telefon og spør vedkommende om dere skal finne på noe sammen. Det kan godt være kaffekoppen som løfter noen ut av ensomheten og dermed redder et liv.

Kommentarer til denne saken