Gå til sidens hovedinnhold

Klaging i verdensklasse/Kjære 2021-russen!

I dag leste jeg noe veldig morsomt i avisen. Ei dame som heter Solveig Lie og bor i Hedalen hadde satt seg vel til rette for, i leserinnleggs form, å klage på ungdommene i Valdres. Hun brukte ganske mange ord på å klage på at ungdom klager.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nå må jeg selvfølgelig ta høyde for at denne Solveig kanskje befinner seg i en posisjon der hun til daglig snakker med dalens ungdommer – og dermed har førstehånds kjennskap til hva som rører seg av tanker og følelser i hodene til våre unge.

Selv er jeg leder for Ung i Valdres og sitter i Elevtjenesten ved Valdres Vgs. Jeg skal ikke påberope meg å kjenne alle unge sine tanker i sin helhet – men mener å ha dannet meg et brukbart grunnlag gjennom daglige samtaler med de unge i disse 13 månedene som pandemien har ligget over oss.

Les også

Nå kan vi også bli best på klaging!

Alle som jobber i Elevtjenesten har, hver eneste dag, snakket med elevene for å bidra til å få «luftet hodene» i det som har vært en vanskelig tid. Om det er én ting disse samtalene bærer preg av så er det fravær av klaging. Tvert imot er gjennomgangstemaet at de ønsker å finne løsninger og ta vare på hverandre.

Jeg får lyst til å skru tiden 35 år tilbake. Da var jeg selv elev på videregående skole. Der fikk jeg møte folk som endret livet mitt. De ga meg nye tanker, inspirerte meg, viste meg ting jeg ikke hadde sett før, endret holdningene mine, stilte meg spørsmål som utfordret meg og viste at de brydde seg om meg.

Disse opplevelsene som skulle vise seg å legge en retning i livet mitt kom ikke til meg i klasserommet som pedagogiske åpenbaringer. Nei, alle de viktige øyeblikkene oppsto når vi «hang sammen» – selv om dette uttrykket nok ikke var så godt etablert på den tiden. (Til Solveig: «Å henge sammen» er ikke så negativt som du fremstiller det. Det betyr bare å være sammen med venner – og, ja, det er en menneskerett.)

Det var når vi «hang sammen» at vennskap, som er gyldige til dags dato, oppsto. Det skjedde i gangen i friminuttene, rundt et flygel i kantina på skolen, på hyblene i altfor sene kveldstimer og jammen tror du ikke vi, til og med, tok oss en fest! Da skjedde det rett som det var at noen bommet litt på dagsformen og ble tidlig slitne. Da lærte vi at vi tar vare på hverandre og vi sørget for at alle kom seg trygt hjem. Dagen etterpå lo vi av – og med hverandre og knyttet enda sterkere bånd.

Så var vi samlet i vår ungdoms uendelige tro på at vi skjønte verden mye bedre, og kunne så mye mer enn disse grånede voksne som hele tiden skulle fortelle oss om rett og galt. Det var – og er ungdommens rett og plikt å se seg selv som klokere enn forrige generasjon. Ut av det kommer det nye og hvasse tanker som årenes løp skal bryne slik at de passer inn i det gjengse tankegods.

Det er dette ungdommene våre savner.

Det er også dette du, Solveig Lie, mener ikke er en menneskerett. Det er dette du, Solveig Lie, mener skal kompenseres med at utdanning er gratis. Når gratis er den eneste lykke da blir prisen vi må betale uendelig høy. Gratis i kroner og øre fører ingenting annet med seg enn mindre bruk av penger. Gratis er noe man gjemmer seg bak når det som virkelig er viktig er fraværende. Gratis er et ord som er ikke-eksisterende i samtaler som handler om psykisk helse og gode relasjoner.

Vi må ikke tro at ungdommene er seg selv nok og kun tenker kortsiktig på 14 dager med fest. I mine samtaler med ungdommer fra Valdres møter jeg klokskap, empati, engasjement, omtanke, refleksjon og humor. Jeg vet også hvor mye tid og energi våre ungdommer har brukt for å kunne være sammen på en så trygg måte som mulig.

De har hatt tett samarbeid med politi- og helsevesen for å gjøre alle mulige gode forberedelser. Alt for at de skal få oppleve et fellesskap som vi grånede tok som en selvfølge da vi, en gang, var i deres sko.

Jeg har en bønn til Solveig, til meg selv og til alle andre som går på litt gjengrodde stier: La oss gjerne stå i stillhet og myse gjennom døra vår som står på gløtt, med sikkerhetslenka på, mens vi tenker på det vi har av grønne ungdomsminner – men la de unge selv få åpne opp dørene til det som skal bli deres liv!

Til dere unge: Jeg er stolt av måten dere har taklet disse siste, uvirkelige 13 månedene på. Jeg og dere vet at det har vært mange nedturer, skuffelser, utsettelser og avlysninger av ting som dere hadde gledet dere til. Jeg unner dere å ha en fin tid sammen nå på tampen. Jeg vet at dere gjør alt dere kan for at alle skal ha det bra og at alt skal foregå på en trygg måte.

Dere er, rett og slett, en gjeng med fine folk!

Kommentarer til denne saken