Med overføringskabler og kraftbørs importeres skyhøye energipriser til Sør-Norge, med enorme konsekvenser for både næringsliv og husholdninger, og verre kan det bli utover vinteren. For husholdninger og landbruk er det riktignok kompensert noe, 80 prosent økende til 90 prosent av kilowattpris utover 70 øre.

Dyr energi, enten det er strøm eller drivstoff gir stor prisstigning på varer og tjenester, og dermed rammes forbrukerne på flere vis. Konkurranseutsatt næringsliv risikerer i tillegg å miste markedsandeler, eller i verste fall å gå konkurs.

Hva har egentlig skjedd med forvaltningen av våre store vannkraftressurser, vårt «arvesølv» som hovedsakelig er offentlig eid, og som etter innføringen av konsesjonslovene og hjemfallsinstituttet for rundt 100 år siden har bidratt sterkt til norsk verdiskaping og velferd?

Dagens situasjon skyldes riktignok flere faktorer, som lav magasinfyllingsgrad, utfasing av kull- og atomkraftverk i Europa, krig og reduserte gassleveranser fra Russland. Gjennom politiske vedtak har Norge imidlertid gjort seg ekstra sårbare for dagens energikrise.

Energiloven fra 1990 gjorde Norge til ett stort kraftmarked, og det norske heleide Statnett Marked AS ble opprettet i 1993. Statnett Marked ble senere til Nord Pool AS, med flere statlige sentralnettleverandører som eiere, og i dag er 19 land i Europa tilknyttet denne børsen hvor strøm omsettes og priser fastsettes. Samtidig har overføringskapasitet fra Sør-Norge til våre naboland blitt betraktelig økt gjennom undersjøiske kabler.

Norge har imidlertid liten innflytelse på i hvilket omfang overføringskablene skal benyttes. Stortinget vedtok i 2018 med alminnelig flertall tilslutning til EUs energibyrå ACER, som via EØS-avtalens overvåkningsorgan ESA gir ACER full instruksjonsmyndighet på hvordan strømeksporten skal styres. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), har generelt liten myndighet til å overprøve ACER.

Et mindretall på Stortinget med blant annet Sp, samt Nei til EU mener at Stortingsvedtaket i 2018 skulle ha blitt gjort etter Grunnlovens paragraf 115 som krever trefiredels flertall, siden vedtaket åpenbart dreide seg om suverenitetsavståelse. Vedtaket ble derimot gjort etter Grunnlovens paragraf 26, annet ledd med alminnelig flertall, begrunnet med at suverenitetsoverføringen var «lite inngripende».

Dette vedtaket har sterkt bidratt til at Sør-Norge nå har kraftpriser som over tid kan få katastrofale følger for store deler av samfunnet, selv om noen mottiltak er iverksatt. Det tegner seg nå et bilde som er alt annet enn «lite inngripende». Nei til EU har anlagt sak mot staten angående ACER, men tapte i Oslo tingrett og saken er anket videre til lagmannsretten. Det skal bli spennende å følge denne saken som trolig ender i Høyesterett.

Mens vi avventer rettslig avklaring angående ACER-vedtaket bør myndighetene ta raske grep. Regjeringen har anmodet kraftselskapene om å begrense tapping av vannmagasinene, men langt mer må til. Aller helst burde vi gå ut av ACER så fort som mulig, subsidiært sikre større nasjonal kontroll over overføringskablene.

Hvis vi i perioder har overskuddsstrøm så må denne kunne eksporteres, men omfanget av eksport og import av strøm bør over tid være noenlunde like. Frankrike har vedtatt makspris på strøm, og det bør Norge også kunne gjøre. Så langt har Sp sin stortingsgruppe signalisert behov for begrensning av strømeksporten. Hvor lenge skal det gå før Ap forstår hva som bør gjøres?