Debattinnlegg Debattinnlegg Dette er eit debattinnlegg, skrive av ein ekstern bidragsytar. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
La oss prøve å holde oss til hovedtrekkene i landssviksaken mot Olav Melby. Olav Melby var lensmann i Vestre Slidre ved det tyske overfallet 9. april 1940. I juni 1941 meldte han seg inn i NS og sto som medlem frem til frigjøringen 8. mai 1945.
I staden for å rive ned ettermælet hans har eg tenkt at det ikkje er nokon annan vestreslidring som i så stor grad hadde fortent ein bauta
14. juli 1947 stadfestet Høyesterett en enstemmig herredsrettsdom som idømte Melby en bot på kr 3000,- og tap av stillingen som lensmann i Vestre Slidre. 17. april 1953 fant Eidsivating lagmannsrett at det forelå nye beviser i saken mot Melby som var grunnlag for en gjenopptagelse av landssviksaken mot ham. De nye bevisene var, ifølge lagmannsretten:
«Egnet til å endre det helhetsbilde som Høyesteretts avgjørelse i den første saken bygger på.»
Landssviksaken mot Melby kom derfor opp for annen gang i mars 1954 for Valdres herredsrett som denne gang enstemmig frifant Melby for bøtestraffen på tre tusen kroner og fradømmelsen av stillingen som lensmann. Herredsrettens frifinnende dom ble stadfestet av Høyesterett 4. september 1954.
Melbys NS-medlemskap var ubestridelig og var selvfølgelig straffbart i henhold til landssviklovgivningen. Landssvikloven hadde imidlertid en viktig bestemmelse i § 5 om at straffen kunne bortfalle:
«såframt den skyldige har gjort det godt att med gagne dåd for landet i krigstida.»
Merk ordene «den skyldige».
Herredsretten fant i gjenopptagelsessaken i mars 1954 at straffen for den landssvikskyldige lensmannen kunne bortfalle på grunn av Melbys «gagne dåd» mens han var lensmann.
Ranet av major Halvdan Haneborg Hansen – samt historien om to menn i Røn
Konklusjonen er altså den enkle at Melby var skyldig i landssvik gjennom sitt NS-medlemskap. Han slapp straff på grunnlag av gode gjerninger, men landssviker det var han.
Det var selvsagt meget fortjenestefullt og med stor risiko at Melby hjalp to ungarske jøder med å komme seg i sikkerhet. Samtidig satt han i NS-herredstinget i Vestre Slidre under krigen, som ga flere bevilgninger til frontkjempere. Disse soldatene hadde fått klar beskjed om at krigen var en utryddelseskrig, fienden måtte uskadeliggjøres med stor brutalitet. Dette gjaldt også sivilbefolkning, særlig jøder og «mindreverdige minoriteter».
Melby var også økonomileder for NS i Vestre Slidre. Han ble ellers tilkjent en erstatning på kr 80.500,–. Det var en betydelig sum den gang (ca. kr 1.420.000,– i dag).
Det er fristende å ofre et par setninger på advokatene i Melbys gjenopptagelses – og erstatningssak. For påtalemakten stilte Sven Arntzen, medlem av Milorgs militære råd under krigen og riksadvokat etter krigen. Melbys forsvarer var høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort. Disse hadde tidligere røket uklare i en annen sak, der Arntzen hadde trukket frem Hjorts fortid. Han hadde ikke glemt at Hjort samarbeidet med Quisling om å stifte Nasjonal Samling i 1933, og hadde fungert som hirdleder og fylkesfører for NS i Akershus.