Stefanie (14) om krig og fred

Alvorlig tema: Stefanie Margrete Stein er bare 14 år, men har ei formidlingsevne utenom det vanlige. Hun har skrevet ei historie som er sendt et forlag av kontaktlæreren. FOTO: Liv Gjertrud Telstø

Alvorlig tema: Stefanie Margrete Stein er bare 14 år, men har ei formidlingsevne utenom det vanlige. Hun har skrevet ei historie som er sendt et forlag av kontaktlæreren. FOTO: Liv Gjertrud Telstø

Artikkelen er over 2 år gammel

Etnedalsjenta Stefanie Margrete Stein har skrevet en fortelling som nå går «land og strand».

DEL

Etnedal: Stefanie går i 9. klasse på Etnedal skule, og har nettopp skrevet en fortelling der krig er tema.

– Vi fikk ei skoleoppgave, å skrive om barnesoldater, i forbindelse med et prosjekt på skolen, fram mot TV-aksjonen søndag. Historia handler om en barnesoldat. Han hadde en far, som var geriljasoldat. Faren døde i kampene, og gutten blir spurt om han vil bli soldat. Det vil han, og han tar vil ta hevn på farens fall. Men etter hvert i historien ser han at han gjorde en stor feil ved å drepe mange mennesker.

God tittel

– Jeg var i tvil om hva jeg skulle kalle fortellingen. Først ville jeg kalle den «Krigen som ikke endte». Det ble til slutt «Krig ender ved oppvåkning, ikke ved våpenhvile».

– Jeg bryr meg mye om andre mennesker. Vi må snakke mer om dette nå, enn det vi gjør, og jeg skal blant annet være med på OD-dagen, der pengene går til tiltak i Nigeria, der barn og andre mangler reint vatn, forteller Stefanie.

Skrev til langt på natt

– Kvelden før jeg skulle levere den inn skrev jeg fire, fem sider, til langt på natt. Den er nå på 11 sider, blir stadig lengre, og læreren min har sendt den inn til et forlag. Jeg liker å skrive, men føler ikke noe spesielt når jeg skriver tekstene mine. Jeg tar inspirasjon fra meg sjøl, og mine følelser kommer fram i karakteren jeg skriver om. Det er ikke noe morsomt tema, men jeg er veldig interessert i krig og historie, Vi jobber med krig i flere fag i 9. klasse, avslutter forfatteren.

Her er fortellingen i sin helhet:

Krigen ender ved oppvåkning, ikke ved våpenhvile

Forfattet av: Stefanie Stein

"Gutter leker ofte «krig» med pinner eller sverd av plastikk. De leker i sandkasser, de leker bak skolegården og noen av dem leker på pc-en. Mange av dem slutter krigen med blåmerker, revner på buksene sine, eller med skriften «game over» på skjermen. Men jeg skal fortelle om en 14-årig gutt fra Afrika, hvor det eksisterer mange konflikter per i dag.

Ahmed var 12 år gammel da han mistet faren sin, som var en geriljasoldat og ble drept i en lokal krig. Moren hans ble igjen med 7 barn, inkludert Ahmed. Det gikk noen langsomme og sorgfulle år, og Ahmed var nå fylt 14 år. Ahmed var sint på de som hadde drept faren i krigen. Han hadde vært veldig glad i faren sin.

Hjemme skjedde det lite. De bodde i et lite strøk uten mange naboer. Det var få mennesker som kunne hjelpe til i den lille landsbyen der de bodde. De fleste var i krig på denne tiden, og landet hadde fortsatt mangel på soldater. Økonomien til landet var det ingen som hadde hørt om.

Det var vanskelig å leve. Han hjalp mye til med de minste barna. Nå var han blitt den nye lederen i familien. Han hentet vann og ellers satt han sammen med moren og mintes om faren. Moren pleide å gråte utpå kveldene. Før faren hadde dødd, var det som en tradisjon for dem at de sang sanger sammen før de la seg. Mest folkeviser. Og etter de hadde sunget sangene, begynte alle å le.

En dag ble Ahmed selv kalt inn til en samtale med en geriljaleder. Geriljalederen var kledd i kamuflasje fra topp til tå og hadde Kalashnikov gevær på skulderen. Han var en mann på rundt 40 år og hadde begynt å få rynker ved øynene og i pannen. Han hadde også et langt mørkt skjegg som fikk ham til å fremstå som stor og skummel.

Han tok ham med til en gammel bygning hvor pussmørtelen hadde dettet av. Lederen fulgte han til et rom hvor det var våpen hengene på veggene. Det var et ganske tomt rom når han tenkte mer på det. Veggene var malte i en grå-grønn farge og midt på gulvet var det et teppe med røde og svarte detaljer, bare for estetikken. På teppet stod et tomt bord med bare to stoler, en på hver side. Han så opp på veggen med våpnene hengene på rad igjen. «Disse våpnene ser kule ut! Det må være kjempespennende å være geriljasoldat!», tenkte Ahmed mens han satte seg forsiktig ned på stolen nærmest utgangen.

«Ahmed», sa geriljalederen. «Vi trenger noen som kan hjelpe oss med å vaske våpen og fylle patroner i magasinet. Vi trenger deg.»

Ahmed rynket pannen. Det kom litt brått. Han så seg rundt i rommet.

«Han hadde veldig lyst til å være med. Han syns jo at det virket interessant. Kanskje han kunne bli en geriljaleder en gang! Men var det så bra da? Man drepte jo trossalt levende mennesker. Helt vanlige mennesker som ikke hadde gjort noe …», tenkte Ahmed.

Men før han rakk å komme til en konklusjon, avbrøt geriljalederen ham.

«Du må hevne deg for din fars død», sa geriljalederen med alvorlige øyne.

Han så dypt inn i øynene til gerilja lederen. Så smilte han.

«Du har helt rett! Jeg må ta igjen. Selv om det jeg gjør er så lite som å vaske våpen og fylle patroner, er det viktig!», sa han, på en naiv, barnslig måte.

Han forlot bygningen, uten geriljalederen denne gangen. Han gikk, samtidig som tiden gikk. Da han kom hjem var det allerede så mørkt at han ikke kunne se de hvite steinene i måneskinnet.

Han gikk inn i huset til moren sin. Hun satt på en stol og holdt Abyan, den yngste broren, i fanget. Ahmed fortalte moren alt som hadde skjedd og hvorfor han hadde kommet hjem så sent. Han fortalte om geriljalederen og våpnene på veggene. Han fortalte om avtalen han hadde gjort med geriljalederen. Morens øyne utvidet seg. Hun åpnet munnen og tok raskt en hånd foran den.

«Tenk om du blir drept akkurat som faren din!! Hva skal jeg gjøre da?! Alene her med 6 barn?», brøt hun ut rasende og forskrekket.

«Jammen mamma! Jeg skal ikke dø! Jeg skal bare vaske våpen og fylle patroner! Ikke noe mer! Jeg lover, jeg skal komme tilbake. Du må ikke bekymre deg! Jeg må være med. Jeg skal hevne med for at pappa døde.», sa Ahmed med et stort smil rundt munnen mens han satte armene i siden.

Moren reiste seg. Hun kom nærmere mot ham og slengte armene sine rundt ham. Det resulterte i en lang klem. Han kjente hennes tunge pust på nakken sin. Moren slapp Ahmed sakte. Hun så på ham, tårer i øynene, hennes kropp bare 50 cm unna hans, og hennes armer på hans skuldre.

«Du må love meg å komme tilbake, gutten min. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis du ble drept. Vær forsiktig! Lov meg det!»

Neste dag ble han hentet i en gammel militærbil som var stappet med ungdommer på hans alder. Ingen av ungdommene snakket sammen på veien. Ingen visste hvor de skulle. Alle hadde nok å tenke på. Ahmed selv tenkte på faren sin. Han tenkte på alle de fine stundene de hadde hatt sammen. Den gangen de hadde gått ned til en elv et stykke unna huset der de bodde. Det var bare noen uker før han døde. De hadde sittet sammen og kastet steiner i elva. Han husker faren si: «Uansett hva som kommer til å skje, ikke vær redd» Han hadde ikke skjønt helt hva han mente med det, og heller ikke hvorfor han sa det akkurat da.

De kom til slutt fram til en leir hvor alle var kledd i militærgrønne dresser. Han ble kastet ut av bilen og alle fikk en egen militærdress. Det var et stort bål tent på midten av det hele. Mange trær vokste rundt. Rundt bålet satt mange soldater. En gruppe med yngre medarbeidere. Mange større grupper med vanlige geriljasoldater.

De ble ført videre til et telt hvor alle sammen skulle sove. Ikke et vanlig firemannstelt man bruker når man skal på fjelltur med familien. Disse var mer som de teltene man kunne få plass til hele skolen inn i. Det var mange senger der som stod på rad. Det viste seg at alle skulle sove inne her.

Etter en kort samtale med de eldre, gikk alle ut og prøvde å skape vennskap med hverandre. Ahmed hilste på Abdul, som var en av de guttene i bilen som så mest hyggelig ut. Han var også 14 år gammel. Før de rakk å spørre om mer enn navn og alder, hadde geriljalederen begynt å snakke om deres oppgaver. Han fulgte nøye med. Snappet opp hvert eneste ord som geriljalederen sa. Så ham i øynene med åpen munn, akkurat som en hund ser på eieren sin når eieren kommer hjem. De fikk alle sine oppgaver og ble satt til arbeid.

Tida gikk. Han jobbet trofast sammen med geriljasoldatene. Han fikk se mye blod og mange døde kropper. Han fikk se ansiktene til de som skøyt og de som ble drept. Det virket som om de som skøyt ikke klarte å styre seg selv. Noen ganger smilte de til og med. Han måtte alltid høre på skuddene. Høre på skrikene av de som ble truffet. Høre på latteren og applausen som kom fra en soldat som hadde drept et levende menneske. Et menneske, akkurat som soldaten selv. En skapning med to bein, to armer og en hjerne. Et menneske. Et menneske som hadde en familie en gang. Akkurat som soldaten. Ahmed syntes det var helt forferdelig.

Et halvt år senere ble han kalt inn til et møte med den samme geriljalederen. Det viste seg at denne gamle bygningen var i nærheten av militærleiren. Geriljalederen tok ham med til det samme rommet med våpnene hengende på veggene. De satte seg igjen ved bordet som stod midt i rommet. Ahmed lente seg bakover i stolen.

«Ahmed», begynte han. «Du må bli en vanlig soldat nå. Mange soldater har dødd og vi har et stort mangel på soldater i tjeneste.»

«Jaa! Det vil jeg! Så gøy!», svarte Ahmed.

«Den eneste betingelsen er at du må ta disse pillene», sa geriljalederen og rakte ham en pakke som det stod Lariam (mefloquine) på. «Disse pillene beskytter deg mot malaria. Det er ingen bivirkninger, så det vil gå bra med deg.»

«Ok, det er greit! Så lenge jeg får være soldat, så er alt bra. Jeg skal hevne meg for de idiotene som drepte min far. Jeg skal finne dem og drepe dem, med mine egne hender, som om de var en uskyldig mygg.»

Geriljalederen så på ham og myste. Ikke fordi det var spesielt lyst i rommet. Det var mer som om han kunne se djevelen komme fram i Ahmed mens han snakket. Han lot det likevel være. Det viktigste var jo at gutten hadde gått med på å bli soldat. Han var som et barn. Lett å manipulere og godtroende.

«I morgen er din første dag som soldat. Du skal være med på å storme en landsby som ligger i nærheten til Ali Sabieh.», sa geriljalederen.

«Ok. Jeg gleder meg», svarte Ahmed

De sa «ha det» til hverandre og Ahmed forlot stedet. Han gikk tilbake til leiren. Det var gåavstand. Bare 1 km. Han gikk og tenkte på hvor heldig han var som ble valgt til å bli soldat. Det var bare han som ble valgt! Veien var grå og kjedelig, men himmelen hadde en fin rosa farge, noe som gjorde det lettere for han å gå. Beina hans var tunge å løfte etter den lange dagen hans. Han møtte Abdul, gutten han hadde møtt første dag, på veien tilbake.

«Vet du hva Abdul? Jeg skal bli soldat! Jeg skal være med på en morderoperasjon i morgen! Vi skal storme en liten landsby som jeg ikke helt husker hva heter. Jeg gleder meg kjempe mye!»

«Vil du virkelig det? Du vet du tar livet til menneskene?», spurte Abdul.

«Ja, jeg tar livet til menneskene. Menneskene som drepte faren min! De fortjener det!», svarte Ahmed surt.

Abdul så rart på ham, og så gikk de begge sin vei. Da han endelig kom tilbake til leiren hadde pillene hans blitt lagt på sengen inne i teltet. Han tok pakken opp og studerte den fra alle mulige vinkler. Han tok en av pillene ut av emballasjen og svelget den. Så gjorde han seg klar for neste dag. Han pakket ned ekstra patroner til geværene og kluter til å vaske, sånn som han alltid gjorde.

Neste dag ble alle soldatene vekt og alle måtte stå opp. Da han våknet, følte han seg litt svimmel og uklar i hjernen. Det var som om noe var … han tenkte på det rette ordet … feil? Han tok en pille til før han måtte hoppe ut av sengen. I dag skulle han på sin første operasjon som soldat. Enda han bare var 14 år gammel. Han gledet seg til å prøve å skyte og drepe menneskene. Det virket så gøy! Med et klart mål om å hevne seg for faren, dro han på vei sammen med alle soldatene, i en militærbil, til denne lille landsbyen.

De kom til slutt fram. Alle hadde fått instrukser om hva de skulle gjøre og det var bare å sette i gang. Bilen stoppet opp. Soldatene dyttet dørene åpne og alle hoppet ut med geværene sine i hendene. Noen hadde fakler i hendene og tente på det nærmeste de kunne se, som var hus, mennesker eller tørt gress. Andre skøyt på de menneskene som hadde klart å komme seg ut av husene før brannen nådde dem.

Ahmed var en av de som skøyt. De første 10 skuddene hans gikk enten i bakken eller til sidene. Men etter hvert begynte han å skjønne hvordan man skulle sikte, og da ble alt mye lettere. Det var blod over alt, og etter hvert som tiden gikk, ble bakken foran dem dekket med lik. Ahmed likte følelsen. Når han tok et liv av et menneske, ble han liksom mer levende. Han svevde i ekstase.

Snart virket det som om det var tomt for mennesker i landsbyen. Ingen skudd hørtes lenger. Og hvis man hørte ett eller to, var det bare noen som hallusinerte av de sterke malaria-pillene. De reiste seg opp og begynte å rydde vekk likene fra veikanten. Som betyr at de dro menneskene i armene eller beina til grøftene. Det ble til slutt en mur på hver side av veien laget med menneskekjøtt.

Han begynte å føle seg rar igjen. Hjernen var ikke helt klar. Han skjønte ikke hva det var. Det kunne ha vært noe han hadde spist i løpet av dagen. Eller kanskje det var pillene som beskyttet han for malaria? Men det kunne det jo ikke være da. Geriljalederen hadde jo lovet at de ikke hadde noen bivirkninger.

Plutselig skjønte han hva han hadde gjort. Abdul hadde rett. Han hadde virkelig drept alle disse menneskene foran ham. De som trodde de levde her i fred. Akkurat sånn som han og moren hadde levd før. Helt til han ble soldat. Han datt ned på kne. Han var svimmel. Jorda gikk rundt foran øynene hans. Alt skjedde for fort. Himmelen mørknet. Han rev seg i håret. Alt han hadde gjort var feil. Så skrek han. Så høyt at alle rundt ham snudde seg og så på ham.

Han foldet hendene sammen, fortsatt sittende på kne. Han så opp på himmelen.

«Hva har jeg gjort? Kjære Gud, tilgi meg. Vær så snill.» sa han med tårer i øynene og gråten i halsen.

En annen soldat dro ham opp og tvang ham til å ta seg sammen og komme seg inn i bilen. Da de kom inn og bilen hadde begynt å kjøre, kom geriljalederen fram og gav ham et brev. Brevet var fra moren og brødrene hans. Han åpnet det.

«Hei kjære gutten min!

Jeg har hatt det veldig tungt i det siste. Brødrene dine begynner å vokse opp og de lærer å hente vann. Det er veldig vanskelig for meg å passe på alle disse 6 barna. Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil at du skal komme hjem til meg, lille gutten min. Jeg trenger hjelpen din hjemme, og det er bedre at du er her trygt hos meg.

Store klemmer fra Mamma.»

Han tenkte over det. Han ville ikke være soldat mer. Det var forferdelig. I tillegg trengte jo moren hjelp hjemme.

«Hva står det i brevet?», spurte geriljalederen.

«Mamma vil ha meg hjem. Hun har det veldig tungt hjemme. Jeg vil ikke være soldat mer!», svarte Ahmed veldig bestemt og gjennomtenkt.

Geriljasoldatene begynte å le av ham.

«Du må jo være en mann!», sa geriljalederen mens de andre fortsatte å le.

Han var stille. Han likte det ikke. Nei, han hatet det! Fordi krig er bare sår, blod og død. Og det er ingen som kan unngå det. Det føltes som om livet hans gikk til helvete. Han så ingen lys i tunnelen. Her var det bare 2 alternativ; drepe og være narkoman og morder, eller bli drept.

Tiden gikk og alt var forferdelig. Han følte han ikke fortjente å leve lenger. Pillene gjorde ham gal. De ødela noen hjerneceller, som gjorde at man ønsket å drepe. Det var umulig å slutte på disse pillene. Hvis man ikke brukte de, ble man enten tvunget til det med tortur eller ble drept.

En dag var de på en annen morderoperasjon, lignende til hans første. Han hadde ikke skutt så mange denne dagen. Hjernen hans var påvirket av pillene og han skjønte ikke hva han drev med. Pannen hans var svett. Øynene var røde og øyelokkene hadde begynt å henge litt. Plutselig var det noen som kom bak han og tok et bind foran øynene hans. Ingen kunne se hva som skjedde. Alle var for opptatt med å skyte. Han hadde ikke hatt energien til å skrike eller slå. Det var for mye. Han brydde seg ikke om hvor han ble ført. Så lenge han be ført vekk herfra i akkurat dette minuttet brydde han seg ikke. Han kunne godt dødd. Det hadde ikke betydd noe. Fordi dette måtte bli slutt. Han besvimte.

Da han våknet opp igjen og kom til seg selv, lå han i noe som så ut som et sykehus. Han tenkte det sikkert bare var geriljasoldatenes sykehus. De hadde nok plukket ham opp etter de var ferdige med å drepe alle de uskyldige menneskene. Han følte hat. På seg selv. På de andre som ikke skjønte at det de gjorde var feil. På geriljalederen som hadde lurt ham. Men mest på seg selv.

Han hørte skritt i gangen. Farens stemme hørtes i hjernen hans. «Uansett hva som kommer til å skje, ikke vær redd»

Nå kom nok en av geriljalederne og skulle kjefte på ham for at han ikke hadde skutt. Han bet neglene. Istedenfor kom en dame inn. Hun var kledd i en hvit frakk og hadde en penn på lommen på venstre side. Håret hennes var oransje-rødt og hun var ikke så høy.

«Hei. Jeg er fra FN. Vi er her for å hjelpe deg. Akkurat nå ligger du på et sykehus. Dette er et internat, og her har vi skole og psykologer.» sa hun med et stort smil rundt munnen. Hun virket så snill. Han var ikke vant til det.

Han ble med en gang tatt med til en psykolog på internatet. Det var psykologer som skulle hjelpe ham og alle de andre barnesoldatene. De som var blitt skadet i sjelen. Etter mange søvnløse netter med mareritt om alt det han hadde opplevd, kom han til å forstå at dette måtte bli slutt.

Han begynte på skole. Han ville utdanne seg som bilmekaniker. Han møtte mange nye venner og han skrev mange brev til moren og brødrene hans som nå var blitt store. Det gikk noen måneder, ja, faktisk et halvt år, og så var han frisk. Han skrev inn ordene «Jeg skal aldri drepe» med asken av de brente syndene sine i sjelen. Og det han bestemte seg for, ble sant. Han drepte aldri noe eller noen igjen.

Fordi det du bestemmer deg for, det skjer. Og fordi den du bestemmer deg for å være, den blir du".







Artikkeltags