I starten var det vanskelig for meg å tenke at jeg ville føle meg hjemme der jeg ikke kjente noen. Men etter tiden på skolen og med venner begynner det å bli mitt ny hjem. Kort etter at vi reiste hit, var det 17. mai, og vi reiste til Jomsborg og var der med mange folk. Det var en veldig fin start i mitt nye liv her. For meg er det berikende å bo her, og nå etter nesten to år ville jeg ikke gjort om igjen på valget om å flytte hit.

Les også

Jeg tenker at busselskapene og kommunene i Valdres burde snakke mer sammen og komme opp med en bedre løsning

Kun faren min visste hvordan gården så ut før vi flyttet hit. Det var en stor overraskelse for mamma, broren min og meg. Gårdsplassen og veien var bokstavelig talt overvokst med gress og ugress. Vann rant ned fra fjellet og rett gjennom gården, og huset var fullt av gamle ting.

Sommeren 2020 jobba vi mye på gården for å gjøre det mulig å bo der. Vi fikk hjelp av bønder i nærheten, men gjorde en stor del selv. Siden denne sommeren har huset og gården forandret seg på en veldig fin måte, synes jeg. Det er fortsatt en del å gjøre, men nå er det bare finpussing igjen.

Vi har fått dyr og begynner å bygge opp en liten drift. Vi har sau på gården, noe som gjør gårdslivet veldig fint. Grisene er på stølen og koser seg. Hogging av tre og salg av treverk er prosjektet som har stort fokus nå. Framover mot sommeren driver vi og planter grønnsaker.

Les også

Hva er det som avgjør hvem som er bra nok og ikke for oss?

Gården ligger veldig fint, synes jeg, litt opp mot Olberg og med et lite gressområde ved fjorden. Jeg liker utsikten, noe helt annet enn å bare se byen rundt deg. Vi ser rett ned på fjorden og mot Slidre. I starten følte jeg at vi var på ferie. Jeg har aldri sett en så fin utsikt før. Og hver dag fyller utsikten meg med glede og løfter meg opp. Det minner meg om omgivelsene i barnehistoriene til Astrid Lindgren, som Emil fra Lønneberget og Barna i Bakkebygrenda. Bare med mer fjell rundt.

I fjellkommunen Vestre Slidre gikk jeg på skolen det første året. Jeg startet i tiende klasse, og den største utfordringen var for meg å snakke. Jeg kunne ikke norsk fra før og begynte noen få dager før skolestarten å lære litt norsk. Jeg kunne bare si: «Jeg heter Frederik og er 14 år gammel.»

Det var en stor oppgave for meg å lære meg norsk. I forhold til broren min tok det veldig lang tid før jeg torde å snakke norsk med andre folk. Men det tok ikke lang tid før folk begynte å ta meg opp i gjengen og hjalp meg med skolen.

Les også

Vi er i 2022, og framleis har mange folk i verda ikkje gitt seg med å komme med rasistiske ord og handlingar

Den første dagen var jeg veldig redd og torde ikke å gå bort til folk og snakke med dem. Men en fra parallellklassen kom bort til meg med en gang han så meg. Vi pratet mye på engelsk den dagen, og han ga meg følelsen av å være velkommen. Språket var ikke noe problem i friminuttene. Allerede etter første uken var jeg god venn med noen få folk som jeg var med hele tiden.

Jeg begynte å føle meg hjemme, men vennene mine fra Tyskland var det jeg savnet mest. Etter de første ukene begynte jeg på en måte å glemme Tyskland og kunne fokusere på her og nå.

Å snakke norsk tok lang tid, men det å skjønne litt kom veldig fort. Jeg satt i timene og bare fulgte med på lærerne, og når du kan noen få ord, så kan du skjønne noen setninger. Jeg lærte det meste av å spørre folk hva ordene betydde på engelsk. Etter hvert bygde jeg opp et lite ordforråd, og med de ordene blei det lettere og lettere å forstå samtaler.

Etter et halvt år torde jeg å snakke litt norsk med noen folk og blei bedre og bedre. Etter tiende klassen kunne jeg så godt norsk at det var mulig å snakke med folk jeg kjente fra før. Å forstå folk jeg ikke hadde pratet med før, eller som snakket litt mer dialekt, var og er fortsatt en utfordring.

Da jeg begynte på videregående i Valdres, følte jeg at det var en nedtur, fordi jeg ikke skjønte hva andre sa med en gang. Men de nye vennene som jeg fant her, og de som jeg hadde fra det forrige året, hjalp meg med å rette på norsken min og forklare ting på en enklere måte.

Jeg er positivt overrasket over at folk her i Valdres er så hyggelige, åpne og hjelpsomme. I Tyskland var det mye vanskeligere å bli kjent med folk og bli venner, men her er det annerledes, slik jeg oppfatter det. Jeg fikk fort veldig gode venner og kunne møte dem også utenfor skolen. Og på skolen er lærerne alltid til stede når du trenger hjelp, støtter deg og gir gode råd. Det er noe som jeg ikke kjenner fra Tyskland, i hvert fall ikke i samme grad.

Teksten er eit bidrag til kronikkonkurransen som vart arrangert våren 2022 i samarbeid mellom avisa Valdres, Valdres vidaregåande skule og Nord-Aurdal mållag.