19. november ble for en god del skog- og grunneiere en merkedag av den vonde sorten. Flere års framtidig avvirkning og ungskog blåste over ende og hovedinntekten på eiendommen for mange år framover i tid ligger der delvis ødelagt.

Det viser seg at forsikringserstatningene for dette er helt marginale og dekker bare en brøkdel av verditapet og kostnaden ved å få tømmeret ut av skogen. Staten tok ut denne type skader fra det som normalt erstattes fra naturskadefondet. Som en virkning av dette er det nok riktig å si at i tillegg til den økonomiske belastningen den enkelte grunneier opplever, vil storsamfunnet kunne få ettervirkninger av kolossale dimensjoner hvis ikke man gjør unntak og det blir ryddet opp i skadene raskt.

Les også

Skogeigarane kan ikkje stå åleine med kostnadane av klimaendringane

Spesielt grantømmer som ligger og tørker i skogen, vil kunne bli vert for insekt som granbarkbillen. Siste års prisoppgang på trelast til byggebransje og hobbysnekker ligger i en oppblomstring av barkebiller i Canada. Tømmer og trelast er en internasjonal handelsvare, men lokale sagbruk får tømmeret sitt fra lokale skogeiere. Skulle vi få en oppblomstring av granbarkbillen i Norge, vil sagbrukene på Østlandet som vårt eget Begna Bruk få store problemer med å skaffe seg virke.

Virke i denne sammenheng er det samme som tømmer. Industrien trenger jevn tilgang på virke for å sikre arbeidsplassene. Det tømmeret som nå ligger som vindfall i skogen utgjør ca. 10 prosent av den årlige hogsten i Norge og det er viktig at treindustrien får benyttet dette som råstoff.

Den skogen som er blåst over ende må, med andre ord ryddes og det raskt. Tømmer er ferskvare. Når sommeren starter neste år er det meste av vindfallene verdiløse og ekstremt sårbare for barkbilleoppblomstring. For å få til dette må regjeringen etablere finansielle erstatningsordninger for å sikre at tømmeret blir ryddet ut av skogen og inn i industrien.

Forslag: Staten går inn og dekker merkostnaden ved hogst av vindfall kontra vanlig hogst av stående skog, samt dekker ekstrakostnaden ved å rydde opp i vanskelig terreng. Det må gjøres en del lokale vurderinger her, men man kan kanskje også etablere sjablongløsninger der dette er mulig. En hogstmaskin vil kanskje ha kun en tredel av kapasiteten ved hogst av vindfall sammenlignet med hogst av stående skog. Kostnader ved vindfallhogst blir dermed betydelig høyere. Skog som har blåst over ende i bratte lier og fjellsider trenger spesialmaskiner som kabelbanekraner for å ryddes. For å få denne type erstatning bør det settes som krav at skogen faktisk blir ryddet.

En landbrukseiendom er oftest en del av et bygdesamfunn som ånder og lever. All virksomhet i denne bygda trengs for å gå rundt og inntektsgrunnlaget på den enkelte eiendom er ofte grunnlaget for bosettingen. Når nå eiendommen for eksempel har 10 års avvirkning liggende som vindfall er dette veldig problematisk og mest fordi man får deler av en inntekt nå som skulle vært fordelt over 10 år og at det som nå hogges ikke er hogstmodent.

Det rene tapet bør kompenseres av en ordning på linje med naturskadefondet. Det finnes forsikringsordninger, men disse dekker bare en liten del av tapet og er slett ikke noe de fleste har.

Skattemessig er det slik at man i stedet for å få en inntekt fordelt over 10 år, får man kanskje alt på ett år. Det gjør at det simpelthen blir mindre å leve av de fremtidige årene – en god del av inntektsgrunnlaget er blitt borte og en god del har gått bort i skatt.

Storsamfunnet ønsker jo primært at man utvikler inntektsgrunnlaget på eiendommene – det gir arbeidsplasser og ofte foredling av lokale produkter, eller gardsturisme. Kriser er for noen det som trengs for å tenke nytt, men dette gjelder ikke alle. Vi må ivareta at ordningene som velges kan gjøre det mulig for grunneieren selv å ivareta sitt inntekt ut fra sine preferanser.

Dette er en kompleks problemstilling som kan virke vanskelig å ta tak i, men skogbruket har en særordning, skogfond, som trolig kan tilpasses og brukes sammen med noen allerede etablerte tiltak fra Innovasjon Norge. Skogfond er i dag en måte for skogeierne å sette av penger uten å måtte skatte av dem for fremtidige investeringer som planting, skogkultur, bygging av skogsbilveier etc.

Forslag: Skogfond bør for utsatte eiendommer, eller områder tilpasses slik at man kan sette av kanskje opp mot 90 prosent av verdien på det tømmeret som tas ut av skogen nå. På den måten vil man kunne skatte av inntekten når pengene faktisk tas ut av skogfondkontoen – om noen år. Samtidig bør man utvide reglene for skogfond slik at man kan bruke pengene på investeringer for å ivareta, eller øke eiendommens inntektsgrunnlag ved for eksempel investering i gardsturisme, nydyrkning, eller annen produksjon.

Dette bør støttes opp av folk fra Innovasjon Norge som kjenner til støtteordninger som kan kombineres med egenkapital for å få mest aktivitet på gården per krone. Egenkapitalen bør med andre ord kunne hentes fra skogfondkontoen. Mye av hensikten her er å stimulere til økt verdiskaping i distriktene og ikke behøve å skatte av pengene før de blir brukt, eller tas ut som inntekt.

Det er mange grunner til at den enkelte grunneier ikke skal stå i dette alene. I vårt område er det nesten 90 år siden sist gang vi hadde slik vind. Klimatiske ekstremsituasjoner som dette har vi tradisjon for å håndtere felles i landet vårt og prognosen for fremtiden er sterkere vind, våtere og tørrere dager. Det er stort flertall på Stortinget for å øke forpliktelsene overfor miljøet for å unngå enda mer og uforutsigbart vær, men denne gangen skjedde det og det er en liten brøkdel av befolkningen som er rammet.

Storsamfunnet har en betydelig interesse i at problemene som oppsto denne gangen løses – ikke minst for å sikre industrien virke i fremtiden, men også for å ivareta bosetting i distriktene. Ansvaret må derfor være politisk og det er regjeringen som må handle. Signalene trengs umiddelbart.

Som skogeiere og gründere tror vi det er mulig å avverge en krise, men det er helt avhengig av tiltak som kan svare ut kompleksiteten i situasjonen.