Pappa fulgte min mor, min søster Rigmor (15 år) og meg (8 år) til Østbanestasjonen og kjøpte billetter på Valdresbanen til Bjørgo stasjon. Så gikk vi ned til Åsekjær som lå i bunnen av dalen, et stykke opp fra Begna. Bestemor hadde født 12 barn og bestefar døde da den yngste, Toralf var spebarn. Toralf var 20 år og bodde sammen med bestemor.

Vi hadde feriert flere ganger hos bestemor og var alltid velkomne. Pappa som var fagforeningsleder, hadde stor respekt og beundring for bestemors evne til å ta seg av hele ungeflokken.

Pappa hadde regnet med å skjerme oss fra krigen. Lite regnet han med at krigen skulle nå oss i Valdres. Store bombefly kom dundrende over åsen. «De flyr så lavt», sa bestemor, «at jeg er redd for pipa mi». Etter noen dager kom tyskerne brasende opp Begnadalen med bilder og motorsykler, og det skremte vettet av de som bodde langs hovedveien. Det tok ikke lang tid før «flyktningene» kom ned til Åsekjær. De snakket opphisset om «tyskeraten».

En far hadde med en sønn som het Lars. Faren hadde med et stort hjembakt brød som han la over venstre kne og skar noen digre leiver. Han hadde med seg et stort, gult spann med sirup som han smurte på brødskivene. Lars og jeg var på samme alder. Han hadde en flott tollekniv som jeg tigget om å få låne. Noe jeg ikke fikk! Men han spikket en fin seljefløyte til meg og det var jo veldig fint.

Bestemor var en gjestfri dame, og hun satte over en stor gryte med vassgraut. Noe slikt hadde jeg aldri sett før og jeg grøsset ved synet. «Bortskjemt byunge, sa bestemor. Men det smakte godt for «flyktningene» ute i tunet.

Min mor forsto at det ble slitsomt for bestemor med alle gjestene, så en dag foreslo hun at vi skulle gå ned til fjorden for å fiske. Alle ble med. Toralf hadde laget en fiskestang til meg av en seljekvist med en hyssing og en fiskekrok. Noen dro ut med robåten, og de andre satt på tømmerlensa som gikk over fjorden.

Jeg måtte bli igjen på land for jeg kunne ikke svømme. Min fiskelykke var formidabel. Jeg dro inn den ene fisken etter den andre. Etter noen timer dro de andre oppover bakkene med ørretfangsten sin. Men jeg ble alene igjen ved fjorden opptatt med storfisket helt til mor kom og ropte på meg.

Da jeg kom opp og stolt viste fram all fisken, gjorde de andre narr av meg og sa «det der er jo bare kattemat». Det hørte Pus og kom løpende med halen rett til værs og kastet seg begeistret over fisken. «Det er fint det, Kirsten», sa bestemor «at du skaffer mat til Pus». Det er det fineste komplimentet jeg har fått i hele mitt liv.

Våren 1943 brant våningshuset ned. Bestemor ble sittende på tunet hele natten til det bare var glørne igjen av huset.

Forfatteren Trygve Bjørgo var med på å slukke brannen. Mange år senere skrev han om hendelsen og kalte diktet «Marit» i diktsamlingen Auke Åkere, 1979.

«Det flaug eit rop

igjennom bygda heime:

«Stogo hennar Marit

står i brann!»

Vi hivde frå oss

alt vårt omnearbeid

og strauk av garde kvar ein gangfør mann.

------

For seint.

Eg ser deg

på ein stein.

Du sat og smilte.

Kven elles makta det

i slik ei stund?

Dei svidde hendene

i fanget kvilte.

Men endå leika skjemten

frå din munn:

«Det var då gildt

så mange av dykk kom her

og ville sjå til meg

nett no i dag

Men orsak meg:

Eg svidde baksten min –

og huset.

Eg kan kje be dykk inn

til venelag.»