Ytterpunktene i diskusjonen står frem som sannferdige og oppriktige fra de som taler. For alle de som prøver å forstå er det ikke alltid så lett å ta stilling til hvor sanne og oppriktige påstandene er. Skognæringen har opplagt økonomiske interesser som styrer deres syn.

Miljøbevegelsen har neppe økonomiske interesser, men vektlegger konsekvenser for natur og klima i større grad enn næringsinteresser.

Jeg skal ikke bruke dette innlegget til noen konklusjon om hvem som har mest rett, men heller referere til skogsmannen og dikteren Hans Børli. Han hadde jo sterke meninger om moderne skogdrift – moderne i den tid han hadde sitt virke i skogen. Noen meninger i diktform, andre ganger med klare uttalelser i media eller lukkede selskap. Også han «heftig og begeistret». Børlis syn er tankevekkende, også i forhold til dagens skogdrift.

I biografien «Syng liv i ditt liv!» av Truls Gjefsen refereres det under temaet «Mekanisering og avmakt» til den gradvise overgangen fra øks, sag og barkespade til motorsaga. Børli hadde jo vært kritisk til mekaniseringen fra første stund, men kommenterer oftere enn før på konsekvensene for miljøet. «Der de før hentet ut ett og ett tre, var de for lengst gått over til flatehogst, som etterlot hogstfeltene som store sårflater i terrenget og snudde opp-ned på økologien i området.»

Børli fant grunn til å karakterisere det som krigføring, planlagt og beordret av kandidater fra skogskolene og landbrukshøgskolen. Det var en ensretting av skogsmiljøet, en «utryddelseskrig» som fant sted: granmørket bredte seg overalt, uten de opplivende innslagene av lauvtrær innimellom.

Han kommenterer det slikt: «Her går vi nå, alle vi oldtimerne i tømmerskogen, med ødelagte skuldrer og hender og armer. Og det verste av alt: den nye tariffen sier at skogsarbeiderne skal trekkes 10 % av arbeidslønna for motorsagas andel i arbeidet. Vi skal trekkes 10 prosent fordi vi må bruke det aller inn i helvete jæveligste redskap i norsk arbeidsliv overhode!».

I tillegg understreker han ofte at arbeidet i seg selv hadde mistet sine menneskelige sider: «Jeg valgte skogen fordi jeg kunne være min egen herre. Nå er det slutt. Vi jobber i lag. Slutt på kaffekvilen er det også. Før tok vi oss en times kvil. Nå står karene og hiver i seg et par brødskiver. Gir seg ikke tid til å tenne bål. I de harde 30-åra hadde vi råd til en times pause og dugelig med mat.»

Ti år tidligere hadde han påpekt hvordan mekaniseringen og industrielle organisasjonsformer også gjør den gode, gamle fagkunnskapen og yrkesstoltheten avleggs: «(…) også i skogen er slump og sjusk i ferd med å få innpass. «Fantom-gjenger» med moderne arbeidsmaskiner som meier ned for fote – tidsstudiefolk med stoppeklokke og minutt-telling av hver eneste operasjon, inkludert den tida du sitter under buske på naturens vegne. Det er klart vi må ha moderne redskap, men hvorfor skal det nødvendigvis gå ut over kvaliteten?»

«Skogsarbeidet var ikke lenger noen kilde til lyrisk inspirasjon» klagde han stadig. Det måtte i så fall være en negativ inspirasjon, til protest mot den volden på natur og mennesker som det nymotens skogstellet innebar. På syttitallet skreiv han flere protestdikt, ikke så høyt verdsatt i forlaget, men med god respons i den våknende miljøbevegelsen.

Ja, et refusert ekko av Rolf Jacobsens «Landskap med gravemaskiner», kalt «Rovøglene», høstet stort bifall også på en nordisk skogkongress i 1978:

PROSESSORER heter det så flott,

Siste skrik i skogsmekanisering.

Digre, skunkete monstre

Som står borti hogget og brøler,

Jafser i seg gran og furu,

Tygger skrukkete gamle skogsarbeiderhjerter

Med stålkjefter så store som

Gapet på rovøglene

I Juratiden.


Hva skal vi egentlig med MENNESKER?

Nei, dé rasjonaliserer vi bort etter hvert.

Så kan rovøglene igjen overta Jorden.


(Med tillatelse fra forfatteren Truls Gjefsen)