Lesarbrev Dette er eit debattinnlegg, skrive av ein ekstern bidragsytar. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
Jeg legger til grunn at han i dette kun representerer seg selv, ikke Valdres Sparebank, som vårt forskningsprosjekt avventer svar på en innsynsbegjæring fra.
Rolandsgard skriver:
‘Paradokset er at all korrespondanse som Solbrekken viser til mellom Vestre Slidre sparebank, namsretten og Lånekassen for jordbrukere skjedde eit halvt år før Haneborg Hansen var mistenkt for noko som helst. Solbrekken dreg altså slutningar det ikkje er grunnlag for.’
Vestre Slidre sparebank var ikkje infiltrert av nazistar
Sparebanken skrev til namsretten 8. mars 1941. Haneborg ble arrestert første gang, 21. oktober 1941. Rolandsgard er skråsikker på at Haneborg Ikke var ‘mistenkt for noko som helst’ før han ble arrestert. Vi vet imidlertid at Gestapo og Stapos arrestasjoner som oftest kom etter at de hadde hatt folk under etterforskning og spaning over lengre tid. Haneborg gikk under jorden rett etter kapitulasjonen og informasjon om hans videre motstandsvirksomhet var kjent rundt om. Vi vet også at Quisling-regimet fulgte opp med pålegg om inndragninger lenge før det fantes formaliserte, rettsstridige lovverk for slike tyverier.
I staden for å rive ned ettermælet hans har eg tenkt at det ikkje er nokon annan vestreslidring som i så stor grad hadde fortent ein bauta
Rolandsgard bør også svare på følgende før han konkluderer:
– Tvangsauksjonen fant sted i slutten av 1939 da budet fra Lånekassen ble godkjent. Normal prosedyre ville ha vært at skjøte på hele eiendommen ble utstedt til Lånekassen. Hvorfor fant dette sted først i 1941?
– Haneborg forhandlet med Lånekassen våren 1940 og kjøpte halve eiendommen. Med mindre noe annet var avtalt, skulle Lånekassen på dette tidspunkt krevet auksjons skjøte og satt i gang prosessen med skylddeling. Hvorfor skjedde ikke dette?
– Hvorfor informerte Lånekassen og Valdres Sparebank ikke namsretten om at denne overskjøtingen bare er et trinn, i en videre overskjøting til Haneborg?
– Når Lånekassen endelig fikk skjøte på eiendommen våren 1941, hvorfor satte ikke Lånekassen umiddelbart i gang begjæring om skylddeling for å oppfylle kjøpekontrakten med Haneborg?
– Hvordan kunne, som Rolandsgard skriver, Vestre Slidre herad 10. mars 1941 innvilge konsesjon på Solstein til Haneborg Hansen, når Lånekassen hadde begjært skjøte på hele eiendommen og Vestre Slidre Sparebank hadde samtykket til dette ved skriv til namsretten av 8/3 1941, som en endelig transaksjon? Gjorde ikke NS-lensmann Melby, som satt plassert begge steder, kommunen oppmerksom på det høyst merkelige ved dette?
Han slapp straff på grunnlag av gode gjerninger, men landssviker det var han
Så vidt vi vet gikk driften av både finansinstitusjoner og sorenskriverembeter som normalt i 1940-41, de ble ikke ‘forsinket ‘av krigen.
Rolandsgard vil ha det til at gardsoverdragelsen i 1941 bare var en vanlig prosedyre.
– Hvorfor sender da Vestre Slidre Herredskasse krav om eiendomsskatt for eiendommen til Likvidasjonsstyret for inndratte formuer, og ikke til Lånekassen som er hjemmelshaver?
– Hvorfor figurerer eiendommen Solstein i sikkerhetspolitiets fortegnelser over Haneborgs beslaglagte formuer?
– Hvorfor skriver Lånekassen til Likvidasjonsstyret og gjør krav på 4 % rente av kjøpesummen, kr 9 000 fordi eiendommen har vært beslaglagt av dem?
Rolandsgard er av den oppfatning at lensmann Melby tok vare på Haneborgs ting. Statspolitiet skriver imidlertid at de har fått en fortegnelse fra samme lensmann over Haneborgs løsøre.
Ranet av major Halvdan Haneborg Hansen – samt historien om to menn i Røn
Rolandsgard forsikrer oss om at Vestre Slidre Sparebank bare bestod av jøssinger og var upåvirket av NS under krigen. Olav Melby var formann i forstanderskapet i banken og medlem i NS til frigjøringen. Han var også økonomileder for NS. Han slapp straff på grunn av gode gjerninger, men det kvalifiserer ikke for å bli ansett som en ̣’jøssing’. Han kan like gjerne ha vært en slu opportunist. Høyesterett skiver i dommen mot ham 14. juni 1947 at:
‘Det er på det rene at NS’ lag i Vestre Slidre var et forholdsvis stort lag, det hadde ca. 70 medlemmer hvorav mange var meget ivrig NS.’
I denne sammenhengen er det naturlig å ettergå om noen av disse kan ha øvd innflytelse over banken. Dette får vi ikke tilfredsstillende svar på ved bare å lese sekundærkilder og støtte oss til muntlige utsagn, slik Rolandsgard gjør.
