Naturindeks 2020 sammenfatter informasjon om 260 indikatorarter, tilrettelagt av eksperter fra norske faginstitusjoner, og er beregnet for årene 1990, 2000, 2010, 2014 og 2019.

For hvert økosystem og hver indikatorart har det blitt spesifisert en referansetilstand og som vektes én (1.0) som gjenspeiler en teoretisk intakt natur, med lite menneskelig aktivitet og gitt klimaet og stedegne arter i perioden 1961–1990 (klimanormalen), dvs. et biologisk mangfold som er karakteristisk for disse forholdene. En indeks på f.eks. 0.7 betyr at det er 70 % tilstedeværelse av arten eller arter samlet i et økosystem.

Som eksempel på utviklingen av ett av de syv økosystemer som inngår i naturindeksen, velger jeg fjell og som indikatorart fjellvåk for å synliggjøre hvordan man kan bruke dataene fra målinger gjort over en tredveårsperiode.

Fjellet sett under ett (dvs. alle målte indikatorarter og for hele Norge) hadde en utvikling som viser en indeks på 0.63 i 1990 og 0.56 i 2019, dvs. en svak tilbakegang av det biologiske mangfold i fjellet. Endringer varierer en del i de forskjellige landsdeler og med mest tilbakegang i Sør-Norge. Men endringer for de enkelte arter som er valgt som indikatorarter for fjell (til sammen 30 arter) viser til dels store forskjeller.

For fjellvåken ser man en utvikling fra indeks 0.71 i 1990 til 0.43 i 2019 med størst nedgang i perioden 1990 til 2010. Nedgangen er størst i Sør-Norge.

Fjellvåken jakter smågnagere i åpent landskap og hekkebestanden varierer sterkt med smågnagerbestanden. Derfor er det interessant å se på utviklingen i smågnagerbestanden for å forstå årsaken til den bestandsnedgangen for fjellvåken. Smågnagerbestanden varierte sterkt i løpet av den trettiårs perioden, men viser totalt sett en nedgang fra 0.34 til 0.11. Tall for 1950 viser at smågnagerbestanden da var på nærmere 1.0, dvs. en intakt natur for valgt indikatorart.

Dokumentet Naturindeks sier følgende om årsaken til bestandsendringen: «Variasjonen i smågnagernes bestander er i stor grad styrt av naturgitte forhold som klimaet, næringstilgangen og samspillet med næringsplanter og rovdyr. Klimaendringer, med mer ustabile vintrer og manglende snødekke, kan føre til mindre utpregete bestandstopper. Siden smågnagernes bestandsutvikling i Norge i liten grad er direkte påvirket av menneskers aktiviteter, er det ikke aktuelt å iverksette forvaltningstiltak spesielt rettet mot noen av artene. Det antas at en arealforvaltning og en klima- og miljøpolitikk som bidrar til å opprettholde robuste økosystemer, også vil sikre at smågnagernes naturlige bestandsdynamikk og rolle i økosystemene blir ivaretatt».

Et annet eksempel er nedgangen i lirypebestanden i samme periode, som også har sammenheng med smågnagerbestanden. Bestandsutviklingen fra 1990 (indeks 1.03) til 0.23 i 2019, viser en dramatisk nedgang. Tallene for 1990 viser stor øvre og nedre usikkerhet (indeks 1.5 og 0.62), men allikevel er det en tydelig nedgang om man velger den nedre indeksen på 0.62 i 1990 til 0.23 i 2019, med en øvre usikkerhet på indeks 0.3. Om mulige årsaker til denne bestandsreduksjonen sier rapporten: «Fram til midt på 1980-tallet varierte rypebestandens størrelse med topp i bestanden hvert 3–4 år. Dette var hovedsakelig forårsaket av tilsvarende svingninger i smågnagerbestandene. En oppgang i smågnagerbestandene førte til redusert dødelighet forårsaket av smårovvilt som f.eks. rødrev, røyskatt og mår for ryper og rypebestanden økte. Når bestanden av smågnagere avtok, økte presset på ryper fra smårovvilt og rypebestanden avtok. Etter at disse regulære svingningene i smågnagerbestandene har uteblitt i større eller mindre grad har også oppgangsårene for rype i stor grad uteblitt».

For mange mennesker er naturmangfold eller biologisk mangfold akademiske begreper. Når en får presentert konkrete endringer i dette naturmangfoldet og kan se på mulige årsakssammenhenger, blir det mer interessant. Det er god grunn til å ta disse dataene seriøst og ha det med i forvalterrollen vi mennesker har tatt på oss.