Bakgrunnen er bl.a. at konkurransetilsynet i 2019 avdekket at flere leverandører til dagligvarehandelen tok seg bedre betalt fra noen kjeder (ca. 10 prosent mer hos Rema og Coop enn hva Norgesgruppen betalte). En slik forskjellsbehandling er naturligvis ikke bra.

Dagligvarekjedene har jobbet hardt og systematisk for å forbedre sine posisjoner. De har vært så dyktige at de langt på vei har redusert kritiske spørsmål om egen virksomhet til et minimum. Det meste dreier seg nå om merkevareleverandørene og deres tilsynelatende makt.

Det er i dag tre store kretsløp for omsetning av dagligvarer i Norge. Norgesgruppen, Rema og Coop. Disse kjedene har i dag kontroll over en avgjørende funksjon; grossistleddet. Det er i dag ingen frittstående grossist, som kan betjene en stor region. Det blir derfor ekstremt vanskelig å starte opp med en dagligvarebutikk da man må velge en disse grossistene. Kjedene ønsker hele tiden å øke grossistenes arbeidsoppgaver/makt ved at de selv ønsker å hente varer hos produsentene. Dette vil de selvsagt ha betalt for.

Da det ikke er et fritt alternativt fritt grossistledd, oppnår kjedene en enorm innkjøpsmakt. Denne makten blir brukt. En gang per år skal alle avtaler innen bransjen fornyes. Da kommer denne makten til syne. Internt i bransjen blir disse forhandlinger kalt for «høstjakta». Hvem som «jakter» på hvem, bør være opplagt. Ingen i leverandørindustrien vil noen gang nekte å selge varer til en butikkjede. Det er mange eksempler på det motsatte. Mange arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien for forsvunnet fordi produsentene ikke får avtaler med kjedene.

Det kan stilles spørsmål om hvor harde forhandlingene blir når den kontraktsparten, kan nekte å inngå en innkjøpsavtale. Det kan være fristende å minne om at det er forskjell på forhandling og et diktat.

Maktdominansen til kjedene fortsetter i butikkleddet. Over tid har de etablert seg på de beste salgsstedene. Det vil kreve enorme ressurser for en ny aktør å etablere seg. De må mest sannsynlig kreve en endring, eventuelt starte opp helt nye reguleringsplaner på kommunalt nivå. Det er en dyr prosess som vil ta lang tid.

Det er også et annet fenomen som gjør kjedens makt enda større. Det er kjedenes egne varer, såkalt «private labels». Ofte er dette kopier av merkevarer. Dette blir visstnok gjort for å øke konkurransen og forbrukerne skal få billigere varer. Dette er ikke helt riktig.

La oss ta et eksempel: Produkt X blir solgt ut fra en næringsmiddelprodusent for ca. kr 30,- eks. mva. samme produkt kan vi finne i butikk til ca. kr 97,- inkl. mva. Pris eks mva. blir da kr 78,- Fortjenesten på kr 48,- fra grossist til detaljist har prisen steget ca. 160 prosent. Kjedens egne merker vil uansett bli billigere ved en normal kalkulasjon. Kjedene priser merkevareleverandørens varer så høyt, at kjedens egne varer fremstår som billig. De blir billigere selv om kjedene har en vanlig bruttofortjeneste på sine produkter. Produsenten er helt avskåret fra å påvirke utsalgspris på egne produkter.

Under disse års forhandlinger kommer et annet paradoks opp. Merkevareleverandørene blir da nødt til å konkurrere med sin egen kunde. En merkelig situasjon. På denne måten får kjedene tilgang til sensitiv informasjon som de kan bruke i utvikling og kalkulere sine egne produkter. Tidligere var konkurransen mellom leverandørene, ikke mellom detaljist og leverandør.

Salg av «private labels» virker ikke som konkurransedriver. Kjedene har sikret seg en unaturlig høy bruttofortjeneste på merkevarene. Egne varer selges med vanlig bruttofortjeneste. Man kan hevde at kjedene bevist diskriminerer merkevarene for å få størst mulig salg på egne varer. Disse eksemplene tyder på at det er mye å rydde opp i.